De siste ukene har du vel sett dem. Alle disse listene hvor vi kultur- og musikkjournalister skriver lister over årets beste album og beste låter, gjerne med ulike lister på utenlandske og norske artister. Felles for listene er at du gjerne kun har hørt om to av de ti utgivelsene som er på listen. Men ikke jeg, nei! Her er fasiten! (Og kanskje du får noen gode tips)
10. Marion Ravn – Mellom disse 4 vegger
Da jeg kikket gjennom listene på Spotify og Last.fm over hva jeg har spilt mest i år, ble jeg først overrasket over at denne er blant mine mest spilte plater dette året, selv om den kom så sent på året som den gjorde. Men for å sitere min egen anmeldelse:
«Marion Ravn på norsk fungerer som bare det. Ok, det er enkelte plasser hvor jeg ikke synes melodien ikke helt passer til teksten, det er også noen litt anstrengte allegorier her, men når man får melodier som singelen Fritt Fall lar jeg det glatt passere. Herregud for en låt! Den begynner forsiktig, men så tar den løs så til de grader! Det er som om The War on Drugs skulle skrevet en låt på norsk, så bra er det.»
Og albumet har masse bra poplåter. Og da jeg så Marion Ravn framføre en glimrende konsert på Rockefeller noen uker etter utgivelse var jeg virkelig solgt! Å synge på norsk er nå så trendy at det er det plateselskapene ser etter hos nye talenter for tiden.
9. Yes – From a Page
Helt overraskende kom favorittbandet mitt ut med et nytt album på senhøsten. Det vil si, det er vel mer en EP, men jeg lar det passere. Spesielt siden det forrige albumet deres var det dårligste de noensinne har gjort. Platen består av låter som opprinnelig ble spilt inn for Fly From Here i 2011, og samtlige av låtene er skrevet av daværende keyboardist, Oliver Wakeman. Unntaket er første låt på side 2, som er skrevet av hele bandet, eller i hvert fall av 2011-utgaven av bandet.
Oliver ble sparket ut av bandet samme året, og var høvelig bitter en stund og han lot da disse låtene ligge. Men i 2019 ble han og bandets nåværende leder, Steve Howe, enige om at dette skulle utgis. Vokalist er Benoit David, som sang for Yes fra 2008-2011. Albumet er verken nyskapende eller gjør noe revolusjonerende innenfor progrock. Det er bare stappfullt av fin musikk!
8. M83 – DSVII
Jeg elsker mye av det M83 har gjort opp gjennom årene. Athony Gonzales har hoppet både mellom ulke sjangere, han veksler mellom å lage popmusikk og filmmusikk og så lager han inne i mellom litt mer eksperimentelle ting. Fjorårets album delte kritikerne veldig, men jeg synes det er fantastisk. Det er en oppfølger til albumet Digital Shades Vol. 1 og er en hyllest til gamle klassiske TV-spill fra 70- og 80-tallet, samt gammel sci-fi og gamle synth-helter. Selv omslaget er en hyllest til gamle Heavy Metal (tegneseriemagasinet, ikke musikksjangeren).
Salgsmessig ble det langt i fra storsuksessen Hurry Up We’re Dreaming fra 2011, som også gjorde det bra i Norge, ikke minst på grunn av P3-favoritten Midnight City. 9 minutter lange singler, med konseptuelle videoer, hjalp vel heller ikke på. Men et herlig album er det uansett.
7. Focus – Focus 11
Prog-rockerne fra Nederland har holdt det gående, i form av ulike konstellasjoner, i femti år. Focus II fra 1971, med jodlelåten Hocus Pocus som ble en storhit i i England og USA, er nok deres mest kjente album. Hadde noen fortalt meg i 1990, da jeg oppdaget dem, at jeg skulle komme tilbake til min gamle hjemplass, Fauske, å se denne bli framført foran både gamliser og fjortiser i 2019, som stod og rådigget den, hadde jeg ledd rått. Men det fikk jeg, altså.
Focus 11 har ingen slike hits, men det er knallsterk progrock som jeg unner alle å høre. Platen har til og med cover av Roger Dean.
6. Tones and I – The Kids Are Coming
Av og til dukker det opp noen nye artister som har noe annerledes. Dette gjelder i høyeste grad Toni Elizabeth Watson fra Australia. Første gang jeg hørte verdenshiten Dance Monkey (som i går ble nummer en i Australia igjen, flere måneder siden forrige gang) var jeg ikke helt sikker på hva det var jeg hørte. For en stemme!
Jeg var litt usikker på om dette var en engangsforeteelse, eller om hun ville klare å følge opp, og hele EP-en (ja, jeg inkluderer EP-er på denne listen siden det blir mer og mer vanlig og om noen år gir folk ut EP-er igjen i stedet for fulle album, så saksøk meg!) er knallbra. Spesielt liker jeg Johnny Run Away, som var singelen som kom før Dance Monkey.
Videoen til låten er en slags hyllest til det Toni holdt på med da hun ble oppdaget av to plateprodusenter. Hun var en såkalt «buskis,» hvis levebrød er å bo i bilen sin og opptre på gaten på dagtid:
5. Opeth – In Cauda Venum
Svenske Opeth har bare blitt større og større, jo mer de har fjernet seg fra den death metal-lignende musikken, som inkluderte growling på vokalen, og til mer ørevennlig progrock. Dette er et band som fortjener å bli like store som Muse, og det kan se ut til at de er på vei dit, over 30 år etter at de startet.
Fjorårets utgivelse, In Cauda Venum, var et storslagent album jeg har snurret masse på LP-spilleren min, og på vei til og fra jobb. Albumet kom i både svensk og engelsk utgave, og jeg liker den svenske best. Enhver person som liker sin metal og/eller prog, burde kjenne sin besøkelsestid og digge dette albumet.
4. Sigrid – Sucker Punch
Jeg nevnte over at det vil bli mer og mer vanlig med EP-er. Det som også blir vanlig med EP-ene er at disse vil bestå av tidligere utgitte singler, krydret med noen nye låter. Sigrid dro denne litt lenger og ga ut et helt album, stappfullt av hitsingler, og noen nye låter, som også var knallsterke.
Denne unge sunnmørskvinnen har imponert meg på så mange måter. Så da singelen Sucker Punch kom ut, med tidenes mest sjarmerende video (som inkluderer Oskar Syltes ananasbrus!) var jeg solgt totalt. Som om ikke opptredenene hennes på diverse store utenlandske talkshows, da hun spilte på Jugendfest i 2018 (som jeg anmeldte til terningkast 6) og da jeg intervjuet henne i Ocean Sound Recordings studio i 2017 var nok til å overbevise meg.
Strålende poplåter, herlige sceneopptredener, sympatisk i intervjuer og jeg har fått tatt noen strålende bilder av henne. Og så kommer da dette knallsterke albumet, som jeg også har på picture disc, på toppen av det hele. Jeg har spilt det så utrolig mye, både hjemme i stuen, på trening, i bil og på jobb.
3. Motorpsycho – The Crucible
«The Crucible har alt det den perfekte progrockomposisjonen trenger: En stille oppbygging som så brytes av noen harde trommeslag og gitarriff, før en intens seksjon med en helt vill bass-spilling og gitar slår inn. Deretter følger en rekke rolige og raske seksjoner om hverandre, alt spilt, sunget og framført med solid presisjon. I midten kommer en ambientlignende seksjon som tar alt ned for en skaket stund, før vi 17 minutter ute i låten får en repetisjon av hovedtemaet som startet det hele. Å herrejmini, så deilig det er at noen fortsatt kan lage slik progrock!» skrev jeg i min anmeldelse.
Tre låter, fordelt over to LP-sider. Man får det ikke mer progaktig. Sjekk det ut, og takk meg senere.
1. Jenny Hval – Practice of Love
Jeg har vært fan av Hvals musikk lenge. Det var det britiske PROG Magazine som gjorde meg oppmerksom på henne. Ved siden av Hanne Hukkelberg er hun blant de mest spennende norske artistene som har gjort eksperimentell musikk som har fått stor oppmerksomhet i utenlandsk presse.
Jeg ble derfor veldig overrasket over hvor mye mer tilgjengelig Practice of Love var. Ikke slik å forstå at vi er over kommersiell pop ala Sigrid. Heller kanskje litt forbi Robyns glimrende album fra i 2018.
Dette er synthpop, ambient, drømmelandskap, hviskende vokal, synthsax (den fine typen) og herlige tekster, flettet sammen i et mesterverk. Dette albumet er så bra at jeg ikke klarte å velge hvilket av dette og neste på listen som skulle ha første eller andreplass. Derfor, delt førsteplass i år.
1. Aurora – Different Kind of Human (Step 2)
La meg sitere anmeldelsen min av dette albumet: «Da Aurora ga ut Infections of a Different Kind Pt 1 i 2018 klagde jeg på at den var for kort, og at Part 2 burde være like rundt hjørnet.
Jeg måtte vente åtte måneder, men fikk ventetiden forkortet med tre strålende singler: Animal, den sykt fine The Seed og The River. Alle tre gir en fin indikasjon på hva dette albumet inneholder: Et bevis på en artist som ikke bare er i konstant utvikling, hun blir også bare bedre bedre!
Da debutalbumet All My Demons Are Greeting Me as a Friend kom ut kåret jeg det til årets album. Jeg har en følelse av at A Different Kind of Human Step 2 vil få samme skjebne i 2019. Jeg har hørt på den konstant siden plateselskapet sendte meg lenke til den, og jeg blir ikke lei!»
Og jeg fikk rett. Årets album for meg er Aurora med Different Kind of Human (Step 2) og Jenny Hval med Practice of Love!
Godt nytt musikkår!