10 beste album i 2021

Musikk
Ola Kvernberg

Ola Kvernberg

Jeg har vært med å kåre årets beste låter og plater for en del musikkmagasin i år. Men der er det en jury, så jeg kan ikke stå inne for alt på de listene. Så her er mine personlige favoritter fra årets plateutgivelser. Les, lær og nyt.

10. Hushed and Grim – Mastodon
Oj, som jeg ventet på dette albumet, som tok hele fire år å få ut. Selv om ikke albumet ble så progaktig som jeg hadde håpet fikk vi hele femten knallsterke låter, framført av virtuose musikere (wow, så fancy ord jeg kan, ass). Dette er en smeltedigel av rock, psykedelia, punk, metal, alternativ og progressiv rock som oser av tap, smerte og lengsel.

 

9. Fortitude – Gojira 
Her måtte jeg vente hele fem år på en oppfølger på det helt briljante albumet Magma. Gojira er nok et av disse dark metal-bandene som har gått over til å bli mer og mer prog (tenk Opeth) og som sparker rumpe med hardtslående, fengende og nydelig musikk.

Denne gangen akker bandet seg over miljøvern og tingenes tilstand, og det fungerer så inne i det grønneste! Lytt og nyt!

 

8. I Don’t Live Here Anymore – The War on Drugs
Da denne LP-en kom i hus hjemme hos meg var forventningene skrudd høyt. Både fordi jeg likte forrige album så godt, samt at tittelsporet som ble utgitt på singel i forkant var en perle. Derfor ble jeg merkelig skuffet de første gangene jeg hørte gjennom platen. Men etter 3-4 lyttinger begynte jeg å oppdage gullet. Og etter det har jeg hatt denne på minst to ganger i uken.

 

7. Kingdom of Oblivion – Motorpsycho
Er det noen andre norske musikere som har skrevet så mye musikk som folkene i Motorpsycho? Etter å ha fullført albumtrilogien som ble avsluttet i 2020, skulle en tro at de ville hvile på sine laurbær.

Men nei da, her kom materialet som hadde blitt til overs fra trilogien ut som en solid utgivelse nå i vår. Her er ingen 20 minutters epos, men det er ti minutters lange prog-låter med solide riff, strålende instrumentering, gjestespill av Ola Kvernberg og masse sånn der Motorpsycho-synging, som når sant skal sies er en tilvenningssak. Men hjelpes så bra dette er!

 

6. Tempest Revisited – Hedvig Mollestad
Trodde du tre utgivelser på knapt et og et halvt år skulle få Hedvig Mollestad Thomassen til å høres kjedelig ut? Ha! Særlig!

Med Tempest Revisited, gikk hun tilbake til et større gruppeformat, i form av en septet. Albumet er musikk som er en variasjon av en framføring hun gjorde i 2018, inspirert av Arne Nordheims komposisjon, The Tempest. Det hele var i anledning Ålesund kulturhus’ tjueårsjubileum, og den værharde hjembyen til Hedvigs klima fikk også litt inflytelse på musikken, har jeg latt meg fortelle.

Resultatet er et album, som til tross for at det bare har vært ute noen måneder, har vært mye på min platespiller. Det er en vakker og inspirerende suite som går fra småskumle passasjer med fløyte til vakre sekvenser og King Crimson og Sabbath-aktige øyeblikk. Ikke like aggressivt som fjorårets soloalbum, men nesten. Kjempebra er det, uansett.

 

5. Steamdome II: The Hypogean – Ola Kvernberg
Å se urpremieren på Steamdome, som var et bestillingsverk for Moldejazz i 2017, var stort. Da verket senere kom på plate var det bare å kjøpe. Og siden har jeg spilt og spilt den vinylen. Og hørt på via Spotify når jeg har vært ute og jogget eller gått tur.

Ola Kvernberg husker jeg som felegnikker fra nabokommunen Fræna, da jeg bodde i Molde. I dag er han i toppsjiktet i det norske jazzmiljøet, som komponist og multiinstrumentalist, og samboer med en fauskeværing! Han lager alt fra musikk til tv-serier og film til bestillingsverk og musikk sammen med Motorpsycho (se forrige plass på denne listen).

Oppfølgeren, Steamdome II: The Hypogean kom endelig i vår. Og ja, dette er like bra som musikken på den første Steamdome. Sett på, og la deg rive med!

 

4. Between Two Worlds – Eberson
Dette er et prakteksemplar av jazzprogrock som ga meg bakoversveis. “Mener du at folk fortsatt gir ut slik musikk igjen, utenom at du står på en konsert på en eller annen jazzfestival?” tenkte jeg.

Pappa Jon Eberson har jeg jo vært fan av i årevis. Datteren Marte oppdaget jeg først via Highasakite, men det var da jeg så henne live med Ane Brun i fjor at jeg innså for en klaviaturtraktør hun er. Og det viser hun til fulle på denne instrumentalherligheten. Det er catchy som Covid-19! Men her vil du ikke be om vaksine. Du vil be om mer! Les hele anmeldelsen min hos Musikknyheter!

 

3. If I Only Could Make It Go Quiet – Girl in Red
Girl in Red er artistnavnet til Marie Ulven Ringheim. Hun har fått stor oppmerksomhet, og masse strømminger, både i Norge og utenlands og det ble stilt store forventninger til debutalbumet som kom i år.

Jeg var litt skeptisk til henne, siden så mange Akersgata-journalister var over seg av begeistring allerede fra start. Sånn skal alltid få alarmklokker til å ringe. Men dette albumet er bare så stappfullt av god popmusikk, at jeg skjønner utmerket godt alle de internasjonale superstjernene som har anbefalt henne i deres sosiale medier.

 

2. Menneskekollektivet – Lost Girls
Norske Jenny Hval har jeg elsket i mange år nå, og jeg hadde hennes Practice of Love på topp på min liste i 2019. Den har enda ikke fått noen oppfølger. Men i stedet fikk vi albumet Menneskekollektivet av Lost Girls, hvor Jenny og Håvard Volden lager musikk sammen.

Dette er aldeles herlig, vakker og stemningsfull med beats, dronete synther i bakgrunnen og elektrisk gitar. Og oppå ligger den nydelige, nydelige, stemmen til Jenny Hval. Dette er elektronika som gir både nostalgi og tanker om nyskapende kreativitet samtidig. Det er uansett noe du bør høre på.

 

1. THE FUTURE BITES – Steven Wilson
Steven Wilson gjør et sjelden lett for seg selv. For det første er han dønn ærlig i intervjuer om artister og band han ikke kan fordra (Greta van Fleet, f.eks.). Han er mannen alle gamle band fra 70-tallet som vil ha katalogen sin remikset i 5.1 går til, og meningene om det han har gjort for ELP, Yes, King Crimson og en haug med andre store navn er mildt sagt delte blant fansen. Og etter å ha laget progrock i mange år, både solo, i samarbeid med andre og ikke minst i bandet Porcupine Tree, har han med de siste soloskivene sine hatt frekkhet nok til å lage korte poplåter. Og verst av alt: Forrige album fra 2017, To the Bone, ble nummer 3 på hitlistene i England!

På den annen side: Å terge gamle prog-purister er ikke vanskelig, og jeg kan umulig se for meg at mange av dem vil være fornøyde med THE FUTURE BITES. Dem om det. De går glipp av popmusikk, ja. Men det er sofistikert og til tider svært proggete popmusikk. Miks sammen litt Tears for Fears, Manic Street Preachers, Marillion, Yes, Abba og Steven selv, så har du et album som jeg snart et år etter utgivelse enda ikke har gått lei av. Les hele anmeldelsen min hos Musikknyheter.

 

Hva synes du? Er du enig? Har du andre favoritter du vil tipse meg om? La meg få høre det!

One thought on “10 beste album i 2021

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Gå til toppen