Jeg har vært med å kåre årets beste låter og plater for en del musikkmagasin i år. Men der er det en jury, så jeg kan ikke stå inne for alt på de listene. Så her er mine personlige favoritter fra årets plateutgivelser. Les, lær og nyt.
10. Sigrid – How to Let Go
Popmusikk skal være full av hooks og forføre deg med gode refreng. Og det får du i bøttevis her. Her du popmusikk av ypperste merke. Som den Avril Lavigne-lignende Dancer, Pet Shop Boys i A Driver Saved My Night, vocoder og akustisk gitar i en beatlesque Mistake Like You og Bad Life, som høres ut som noe Tones and I kunne gjort. På sistnevnte har hun også med seg Oliver Sykes fra Bring Me the Horizon. Han har en raspete stemme, litt som Sigrid, slik at de matcher hverandre bra. Jeg vil våge meg frampå og si at ikke bare er dette et strålende popalbum, det er også bedre enn debuten. Noe mer tror jeg ikke vi kan be Sigrid om
9. deLillos – Evige dager
Det såkalte prog-albmet til de norske veteranene. Det som også slår meg med albumet er hvor vitalt og sultent det framstår. Dette er nittende albumet fra disse bandet, og du hører at dette ikke er et pliktløp. De vil noe! For deg som ikke bryr deg om prog, sammehengende komposisjoner, gjentagende tema og den slags, men bare vil ha finurlig deLillos-pop, så kan jeg berolige deg med at det får du i fulle doser. Dette er vel det nærmeste de har vært Hjernen er Alene-albumet på mange år.
8. Tears for Fears – The Tipping Point
Alt i alt er The Tipping Point en glede å jobbe seg gjennom, fra start til slutt. De kom kanskje ut av 80-tallet, hvor de ble omfavnet av jappene. Nå er det derimot ikke mye pastell, neon, DayGlo eller videoer med fancy biler og elektriske hangglidere spilt inn i California igjen. Nå har de blitt et voksent band som har 40 års erfaring, og som lager elegant, voksen og strålende pop.
7. Jean-Michel Jarre – Oxymore
Jarre vender tilbake til Musique Concrete, samtidig som han har blikket vendt mot framtiden. Hele veien ligger de prosesserte lydene fra dagliglivet (snakking, regn, maskiner, biler, trafikk og lignende ting) der og skaper en slags følelse av jordnærhet i det syntetiske. Jarre får neppe noen ny millionselger ala Oxygene her. Albumet må jobbes litt med for å komme ordentlig inn i det, men belønningen er stor når det setter seg. Og så kan vi feire at Jarre, i motsetning til Kraftwerk, ikke har satt seg fast i en gjørme av konstant nostalgi. Han leder fortsatt an.
6. Motorpsycho – Ancient Astronauts
The Ladder er akkurat i det landskapet Motorpsycho har ligget i de ti siste årene. Det er litt King Crimson og litt Yes og er en flott åpning med sine nesten sju minutters lengde.I sann prog-ånd varierer låtene veldig i lengde, og den to minutters dronende The Flower of Awareness glir nesten umerkelig inn i Mona Lisa/azrael, og er nesten som en intro for denne å regne. Sistnevnte låt er en tolv minutters skatt som skifter tema, tempo og stemning med Mellotron, strykere, klokkespill og sedvanlig dyktig musisering av trioen.
Kan det bli for mye Motorpsycho var det en journalist som spurte i fjor. Ikke når de kommer med sånn som dette! Pøs på, sier nå jeg!
5. Hedvig Mollestad og Trondheim Jazzorkester – Maternity Beat
Er det virkelig over to år siden jeg så dette bestillingsverket bli framført på Moldejazz? Kalenderen lyver neppe. Det jeg blir mest overrasket over er hvor mye jeg fortsatt husker av verket. Så at konserten gjorde inntrykk på meg, som egentlig bare var der som fotograf, er det liten tvil om. Maternity Beat er ikke noe Hedvig Mollestad-soloshow. Hun vet at hun har eksepsjonelle musikere med seg, og de får skinne så det holder, noe de også gjorde under framføringen på Moldejazz. Det går fra vakre sakrale og helt neddempete partier, som i tittelsporet, til full Mahavishnu Orchestra. Her blir det gåsehud som bare varer og varer. Det er så vakkert, så vakkert.
4. Sondre Lerche – Avatars of Love
De er egentlig litt irriterende, sånne musikere som Sondre Lerche. Du vet, de der som er så kreative at de bare produserer og produserer nytt materiale, og kvaliteten er hele tiden bra. De ser også ut som at de håndterer alle sjangre de er innom. Og på toppen av det hele har de scenetekke, publikumsjarm og er sykt gode instrumentalister.
Det tok meg litt tid å komme inn i dette albumet, men da jeg gjorde det var det en rikholdig verden som åpenbarte seg. Og ethvert album som har så bra låter som Cut som er en slags miks av Thomas Dolby, Elvis Costello, Steven Wilson og…vel… Sondre selv, er en vinner i min bok!
3. Marillion – An Hour Before It Gets Dark
Med all dritten verden har gått gjennom i de seks årene siden sist Marillion ga ut et regulært studioalbum i form av den mørke FEAR (Fuck Everyone and Run) som dissekerte Brexit og stemningen i EU, så skulle en tro at An Hour Before it’s Dark skulle bli enda mer dystopisk. Men det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme.
Sluttresultatet er et strålende album som ikke bare er blant Marillions beste på mange år. Det er musikk som alle burde høre på akkurat nå, slik at de kan fylles med glede over at det finnes fortsatt godhet og vakre ting i verden.
2. Röyksopp – Profound Mysteries
Hele tre dobbeltalbum var det som kom fra elektronika-duoen i år. Jeg har valgt å se alle utgivelsene under ett da det hele var en del av et større multimedia-prosjekt som omfattet show, videoer, virtuell kunst, installasjoner og stunts som å gjemme kassetter med musikk på ulike plasser rundt i verden, slik at fans kunne finne dem, og få premie.
Høydepunktet er Speed King som var på volum 3. Herrejemini for en låt. Dette er 100% kun Svein og Torbjørn og det er ni minutter med elektronika-godsaker. Det er halvveis uti at den tar virkelig av og du kan omtrent se for deg at laserlysene danset i studio da de satte denne sammen. Med et sykt driv, vocoder-vokal en masse og herlig analog synth er dette låten som gjør at du vil høre den på nytt og nesten ikke kommer deg videre på platen.
Andre høydepunkt er Oh, Lover med Susanne Sundfør, Impossible med Alison Goldfrapp og den seks minutter lange The Mourning Sun. Med den stillestående ambiente og sakte oppbyggingen av et relativt dempet synth-arrangement som bygger seg opp og Susanne Sundførs vokal på toppen er vi nesten på nivå med Mobys When It’s Cold I’d Like to Die.
Det gikk nesten åtte år fra de la opp som plateartister til de kom tilbake med nytt materiale, så kanskje de hadde masse uutgitte låter å velge av og tok kun de beste. Ifølge presseskrivet har flere av disse låtene spor helt tilbake til slutten av 80- og starten av 90-tallet. Det er likevel ingen tvil om at det er Röyksopp du hører på. Om du hadde satt på noen av disse låtene for meg uten å si hvem det var ville jeg visst det. Akkurat som de store elektronika-heltene Röyksopp er fan av har de utviklet sin egen sound. Det er kult det.
1. Aurora – The Gods We Can Touch
Det var så vanskelig å begynne anmeldelsen av dette albumet da jeg skrev den. For dette mesterverket av en plate er så fint, så nydelig, så gledesspredende, så trist, så rørende og så… VAKKERT at det er vanskelig å vite hva man skal trekke fram og hva man skal utelate. Spranget mellom ulike stilarter er stort, og det er også spranget mellom de ulike tiårene som låtene høres ut som de kommer fra.
Hver låt har noe unikt med seg og høres ikke ut som noe som har vært tidligere på platen. Auroras stemme og vokalharmonier gjennomsyrer alt, og produksjonen varierer fra enkle rytmer og komp til store lydbilder med masse klang. Tekstene er om det å være menneske, og det å være bra nok som man er, at man ikke skal skamme seg, samt om natur. Alt formidlet gjennom et prisme om greske guder.
Og da tar du deg i å være lei deg over at det hele er slutt. 15 låter senere! På de to forrige utgivelsene erklærte Aurora sitt eget dronningdømme. Og hun regjerer fortsatt der!
