10 beste album i 2024

Jeg har vært med å kåre årets beste låter og plater for en del musikkmagasin i år. Men der er det en jury, så jeg kan ikke stå inne for alt på de listene. Så her er mine personlige favoritter fra årets plateutgivelser. Les, lær og nyt.

10. Laurie Anderson – Amelia
Jeg digger Laurie, hun kommer alltid opp med noe interessant. Årets plate, som kom i august , hyller Amelia Earhart, den amerikansk luftfartspioneren som forsvant i nærheten av en isolert øy i det vestlige Stillehavet i 1937. Hun ble erklært død i 1939. Albumet komprimerer de siste 44 dagene av Earharts liv til luftige 35 minutter. Gjenfortellingen av av pilotens skjebnesvangre forsøk fra 1937 på å fly jorden rundt er basert på virkeligheten, men Laurie dikter fritt rundt både brev og meldinger aldri skrev. 

Amelia blander Andersons hypnotiske fortellerstemme og vokal med et moderne klassisk ensemble (Filharmonie Brno, dirigert av Dennis Russell Davies). En skulle jo tro at alt var  tragisk, siden det var slik historien om Earhart endte, men stemningen er lett og til tider livling. Det er mer en feiring av Earharts liv og arv. 

9. Vilde Bye – Colder
Debutalbumet fra Tromsø-artisten slo meg rett i bakken, selv etter å ha blitt forberedt i form av en del liveopptredener jeg har fått sett. Bye har en stemme som du kjenner igjen når du hører den. Den har det 99% av sangstemmene du hører på radio i dag mangler: Særpreg! Og så er det null autotune! Når stemmen hennes ligger på toppen av vokalharmoniene på låter som Funny Thing må du ha varig svekkede sjelsevner dersom ikke armhårene sprenger seg gjennom skjorteermene dine. Fy flate, så nydelig!

Platen er også fylt med det fineste instrumentet som gud noensinne måtte ha gjort: Steelgitar. Om en låt har steelgitar på seg, så er det nesten en garanti for at jeg liker den. Jeg er sikker på at om Rednex hadde brukt steelgitar ville jeg likte dem. Og når dette instrument brukes som ingrediens på flere av låtene på Colder er jeg helt med på notene.

8. Opeth – The Last Will and Testament
Jada, jada. Growling-vokalen er tilbake, men denne plata er bra likevel, som det meste av det svenskene i Opeth har gitt ut de siste årene. Det er prog nok for meg, iblandet et mer metal-uttrykk enn de har hatt på en stund. Albumet er et konseptalbum satt i tiden etter første verdenskrig, og forteller historien om en velstående, konservativ patriark (hvis kone er infertil). Hans testamente avslører sjokkerende familiehemmeligheter.

Ian Anderson fra Jethro Tull stikker også innom og det hele har bare blitt en solid plate jeg har hørt mye på i år.

7. Ola Kvernberg – Steamdome III: Beyond the End
«Dette er et ambisiøst og imponerende verk som både hyller og utfordrer tradisjoner innen klassisk og moderne musikk. Albumet er en episk reise gjennom ulike musikalske landskap, fra klassisk orkestermusikk til jazzy improvisasjoner og elektroniske eksperimenter. Kvernberg har på mesterlig vis vevd sammen elementer fra filmmusikk, prog rock og elektronika, og skapt et unikt lydunivers.» Dette er noe av det jeg skrev i min anmeldelse av albumet, som er avslutningen(?) av Steamdome, som startet som et bestillingsverk på Moldejazz. Dette er bare knall!

6. The Cure – Songs of a Lost World
Dette overrasket meg totalt. Jeg har ikke likt noe av The Cure har gitt ut siden Wish på tidlig 90-tall, men etter mange års pause på platefronten kommer Robert Smith ut med en plate jeg har hørt på minst annenhver dag siden en god venn av meg ba meg ta meg sammen og høre på det litt etter at det kom ut på senhøsten. Albumet er til tider hjerteskjærende, og tekstene høres svært personlige ut. Albumet er som en eterisk symfoni med tema som gjentas og en rekke nesten pompøse mesterverk. Alt formelig drypper melodi, atmosfære og nyanser.

5. Bel Canto – Radiant Green
Dette var et album som vokste på meg over sommeren. Jeg likte det fra første gang jeg hørte det, men jeg tar meg oftere og oftere i å ville lytte på det, jo lenger tid det går fra utgivelsen i mai. Dette var første albumet fra den norske duoen siden 2002, og de har til og med inkludert musikk som Geir «Bisophere» Jensen, som en gang i tiden var  med-grunnlegger av bandet, har laget, og Sondre Lerche dukker også opp.

Alt er liksom på plass. Analog synth, litt merkelige strengeinstrumenter, fiolin, programmerte rytmer, Annelis stemme og ikke minst masse, masse klang. En gang i tiden ble det beskrevet som arktisk klang, så la oss si at det er det. Det blir selvsagt også både engelsk, tysk og fransk, og en låt som Erlkönig er så nært klassisk Bel Canto som man kan komme. Akkurat som før er det en fin blanding av solid pop (Lifeworld og Lake Ice) og mer mystiske krumspring (Prince of Insecuria og Virginia) og Can of Worms er nesten tilbake til White Out Conditions. Liker!

4. David Gilmour – Luck and Strange
Gilmour høres ut selvsagt ut som Gilmour, både stemmemessig, om enn litt hesere, og på gitarspillet. Pink Floyd- og Gilmour-bassist Guy Pratt er også med på seks av sporene. Den avdøde Pink Floyd-keyboardisten Richard Wright har også kommet med via et gammelt opptak. Vi får også hjerteslag, koring med kvinnevokal som Pink Floyd og Gilmour er kjent for og kona Polly Sampson har skrevet tekster som refererer til «pipers» og noe som kan «numb the pain». Oppå alt dette har produsent Andrew hentet inn moderne jazzmusikerne som Polar Bear og Melt Yourself Down for å spille. Roger Eno legger til nydelig piano, mens veteranen Steve Gadd gjester på trommer.

Kombinasjonen av dette er til sammen Gilmours beste soloalbum og noe jeg setter på titt og ofte for å høre på noe fint.

3. Sivert Høyem – On an Island
Jeg intervjuet Høyem om dette albumet da det kom i januar, og jeg var veldig lettet over at jeg kunne snakke med ham om et album jeg hadde falt totalt for. Plata var for det meste spilt inn i det gamle fiskeværet Nyksund i Bø i Vesterålen, og det var inspirert av både det, sagn og Hamsun. Albumet hadde selvsagt kongelåten The Rust som kom høsten 2023, og det er den beste på hele plata. Men det er mye annet snacks her også, ikke minst Two Feathers og Now You See Me/Now You Don’t som begge viser at alt går ikke i samme dur, selv om vi ikke snakker om festmusikk her.

2. Jon Anderson & The Band Geeks – True
Vil du ha et nytt og bra Yes-album med Jon Anderson som vokalist, sa du? Vær så god, her har du nettopp det. Dette er så nært gammel Yes som du kan komme i disse dager.

Albumet hadde vært den perfekte oppfølgeren til den svært bra Yes-skiva The Ladder fra 1999. For dette er en fin blanding av 90-talls Yes (Keys to Ascension og The Ladder), iblandet ekko fra 70-tallet.

Bassist Richie Castellano høres akkurat som Chris Squire når han spiller bass, trommis Andy Ascolese holder beaten og perkusjonslinjene på samme som Alan White ville gjort, Andy Graziano spiller til tider klint likt som Steve Howe og keyboardistene Christopher Clark og Robert Kipp er den perfekte kombinasjon av Rick Wakeman og Tony Kaye. Vokalharmoniene er som de ville vært med Chris Squire, selv om Ann Marie Nacchio av og til drar disse i en litt annen retning.

Hadde jeg satt dette på til deg uten å fortelle deg om bakgrunnen for dette albumet, ville du sagt: «Å, har Yes gitt ut ei ny skive?»

PS! Jeg intervjuet Jon om albumet.

1.AURORA – What Happened to the Heart
Jeg bare siterer min lettere panegyriske anmeldelse: «»en hjerteskjærende, men samtidig håpefull reise, der AURORA dykker dypt ned i menneskelige følelser og eksistensielle spørsmål.» Jeg fremehvet hvordan AURORA både musikalsk og lyrisk når nye høyder: «Med What Happened to the Heart befester AURORA sin posisjon som en av Norges mest originale og modige artister. Dette er et album som treffer rett i hjertet – et musikalsk kunstverk.»

Over hundre avspillinger senere er jeg fortsatt ikke lei av platen. Les anmeldelsen min, som jeg strevde hardt med å skrive, og lytt til dette eksempelet: