Jeg har vært med å kåre årets beste låter og plater for en del musikkmagasin i år. Men der er det en jury, så jeg kan ikke stå inne for alt på de listene. Så her er mine personlige favoritter fra årets plateutgivelser. Les, lær og nyt.
10. Anna von Hausswolff – ICONOCLASTS
Jeg ble introdusert for Annas musikk fordi noen som kjenner meg visste hvor godt jeg liker musikk med kirkeorgel, i tillegg til at jeg liker dronete musikk. Jeg falt totalt, og oppdaget etter hvert at hun også har et langt mer rikholdig musikalsk univers enn bare det.
Men jeg også derfor litt urolig da jeg hørte at hun skulle gå litt mer mainstream på dette albumet. Jeg hadde ikke behøvd å bekymre meg. Denne plata er fylt med musikk som føles som om den er i konstant forandring. Den forsterkes at rike og vakre melodier. Det er ikke så mye standard vers–refreng-struktur her. Sangene ender som regel et helt annet sted enn der de startet. Og det gjør plata spennende og utfordrende, samtidig som den har en rekke spor som selv den uinnvidde lett kommer inn i.
9. Jørgen Nordeng – Kjærlighetsspråk
Jeg siterer anmeldelsen min på Musikknyheter.no:
Om det er midtlivskrise som gjør at Jørgen Nordeng, aka Joddski og Jørg-1, nå har gått fra rap og tatt sangtimer og begått et singer-song-writer-album, vet jeg ikke. Men om det er det, så har han i hvert fall brukt krisa til noe fornuftig. For i dag serverer han oss albumet Kjærlighetsspråk, uten antydning av rap.
Derimot får vi sanger, hvor Jørgen bruker stemmen sin som om han hadde brukt hele karrieren sin på brune buler, fylt med lukt av øl og fis, mens folk står og røyker på balkonger med øret klemt mot vinduet for ikke å glipp av noe. For her snakker vi musikk i landskapet til Terje Nilsen (vi kommer tilbake til ham), Tom Waits, Nick Cave, Swans og kanskje til og med litt Neil Young og (unnskyld uttrykket) Americana. Det er whisky, det er tungsinn, det er kjærlig og det er først og fremst veldig fint.
8. deLillos – 20 Lillos uten filter
Nei, dette er ikke et samlealbum som en redaktør jeg sendte min «årets beste»-liste til trodde. Dette er et knallsterkt album med et band som i år feiret 40 år og høres like vitalt ut. Og hvor mange sanger har Lars Lillo-Stenberg skrevet så langt i sitt liv? Mange! Her er sitat fra min anmeldelse av plata, som bandet også siterte fra i promoteringen av albumet:
Dæskotten døtte, ta! Gjett om deLillos flesker til på albumet som markerer 40 årsjubileet deres. Akkurat som deres beste album, Hjernen er alene (som er 36 år i år!) er det et dobbeltalbum. Med hele 20 låter! Og akkurat som i 1989 får du øyeblikk som Sveve over byen, Balladen om Kåre og Nelly og tittelkuttet, i betydning av låter som bare griper tak i deg og du skjønner at du hører på noe stort. På 20 lillos uten filter heter de Beibi kom hjem, Alene nå og Faen, det er dårlig gjort og Endelig.
7. Ida Stein – Bring it On
Det tok sin tid, men etter å ha jobbet med musikk i årevis kom endelig debutalbumet til Ida Stein. Og det var verdt å vente på, som jeg skrev i min anmeldelse:
Det er flere ganger i løpet av platen at tankene mine går til andre artister. Ikke det at hun plagierer, for jeg klarer aldri å peke på én spesiell artist. Men jeg tror Ida og jeg hører på mange av de samme artistene som jeg kan tenke meg inspirerer henne. Stemmen hennes er også helt fantastisk. En blanding av Aurora, Björk, Fever Ray, Anneli Drecker og Anthony & The Jonsons, noen ganger svevende og drømmende, andre ganger jordnær og direkte.
Albumet er stemningsfullt og vakkert. Låten All I Hear is er egentlig en flott oppsummering av albumet. En aldeles nydelig melodi, klangfull stemning, varm elektronika og et refreng som rett og slett bare er koring som går mmm-hmm-mm.
6. Spidergawd – From 8 to Infinity
Jeg vet mange mener det er feil å lage rock som høres ut som det kunne kommet ut for flere tiår siden. Slike sengevætere skal du ikke høre på, for det betyr bare at den type musikk er tidløs og at det er mange som liker det. Og er det ikke herlig at vi har folk som lager god gammeldags ukomplisert musikk av den type vi i min barne- og ungdomstid ville kalt «heavy»? Om det ikke er herlig, så vil jeg ikke vite om det. Da setter jeg heller på denne platen et par ganger t il, for hildrande du, gudene skal vite du trenger litt herlig heavy i disse tider!
5. Sigrid – There’s Always More that I Could Say
Sigrid er ikke som svært mange andre artister, som pøser på med små drypp av låter. Hun sverger til albumformatet, noe en gammel ringrev som meg selvsagt støtter helhjertet opp om. Det er tre år siden sist, hvor også jeg skrev klisjefullt om det «vanskelige andrealbumet.» Men så lange pauser gjør ikke noe som helst når hun skriver så fordømt bra popmusikk som dette albumet er fylt med.
Singelen Jellyfish er 60-talls flowerpop ala Peter, Bjorn and Benny og er av den type godt-humør-pop Sigrid er en mester i. Låtene er korte, presise og går ikke rundt grøten. Sigrid har også utviklet seg som sanger, og har til tider en raspete stemme, nok en ting som setter henne flere hakk over dusinvarepopen strømmetjenestene er fylt med nå om dagen.
Nei, vet du hva. Bare les resten av anmeldelsen min.
4. Hedvig Mollestad Trio – Bees in the Bonnet
Hedvig Mollestad Trio ga i år ut sin sjuende plate, Bees in the Bonnet og den var knallsterk. Det var som vanlig en fusjon mellom rock, prog og jazz. Alt er selvsagt veldig hardtslående, samtidig som det nok en gang har blitt plass til mer forsiktige og stille parti. Denne har vært en gjenganger på min platespiller i år. Jeg anmeldte ikke albumet, men jeg intervjuet Hedvig om det rett før det skulle komme ut. Les det, og så setter du på plata!
3. Mío – Hva nå?
Jeg var vilt begeistret for Míos første album, og hadde det på listen min over årets beste album det året. Derfor var spenningen stor om de klarte å følge opp en så strålende debut, og det er en glede å kunne si at det har de gjort.
Sist gang ga jeg de selv det merkelappen Budeierock, og selv om det er antydninger til det, så har de utviklet seg og tatt sin merkelige blanding av prog, punk og folkemusikk til et litt mørkere, men samtidig vakkert sted. Spesielt vil jeg framheve vokalist Dionisia Fjelldalen som virkelig blomstrer her. Hun kan gå fra skjør og vakker sang til å skrike ut sin frustrasjon som ville gjort at den mest innbitte satanrocker gnisse tenner av misunnelse. Les hele anmeldelsen min her.
2. Alexia Evellyn – Dark Side
Antagelig den plata jeg har spilt mest i år, og det er ikke bare fordi den kom ut i januar og jeg har hatt god tid på meg. Musikken griper meg på en måte som få artister gjør, og jeg er storfan av det denne unge brasilianske artisten har levert fra seg så langt. Om du liker AURORA er dette noe du virkelig bør sjekke ut, men også fans av Highasakite, Bel Canto og til og med mainstream pop vil finne mye fint her. Jeg intervjuet henne da denne ble gitt ut, og jeg håper hun kommer til Norge snart.
1. Sturle Dagsland – Conjuring Dreams
Det er lenge siden jeg har hørt et album hvor jeg bare har tenkt: – Endelig noe nytt og annerledes som kan sjokkere meg og utfordre meg litt.
Dreams and Conjurations av norske Sturle Dagsland gjør nettopp det. Dette er et kraftverk av en plate, med et lydbilde som jeg ikke kan huske å ha hørt før. En slags blanding av Dead Can Dance, Björk, Medieval Babes, Skinny Puppy, Yello, Mike Oldfield, Fever Ray, Philip Glass og ting du aldri har hørt om eller tenkt over før.
Når du da legger til en krydderblanding av tribal beats, norsk folkemusikk, metal, rave og avantgarde popmusikk begynner du KANSKJE nå nærme deg en beskrivelse av dette. Det er som du formelig kan se flammene slikke opp etter fjellveggene mens stammen er samlet i en kaskade av dansende kropper. Mens Dagsland selv står som en sjaman foran bålet og i det ene øyeblikket growler og neste synger med kastrat-stemmer som ville fått Bee Gees til å gnisse tenner av misunnelse. Les hele anmeldelsen min her.
One thought on “10 beste album i 2025”
Comments are closed.