I dag er det akkurat 45 år siden Jean-Michel Jarres femte album Magnetic Fields (Les Chants Magnetiques på fransk) kom ut. Det var en stilmessig stor endring fra millionselgerne Oxygene og Equinoxe.
Jean-Michel Jarre slo gjennom med sitt tredje album, Oxygene i 1976 og 1977, som er den mestselgende platen av en fransk artist noensinne. I tillegg solgte oppfølgeren Equinoxe millionvis. Jeg tenkte å skrive litt om albumet her for å markere dette ikke-jubileet, men fant ut at jeg kan jo bare sitere fra intervjuet jeg gjorde med Jarre da vi gikk gjennom hele diskografien hans. Nyt.
Det hadde skjedd en enorm teknologisk utvikling siden ditt forrige album, ikke minst med verdens første digitale sampler, Fairlight-synthen. Og du samplet mange lyder fra virkeligheten og vendte tilbake til røttene dine i Musique Concrète. Hva kan du fortelle meg om arbeidet med det albumet?
– Enhver kunstform blir styrt av teknologien, ikke omvendt. Det har alltid vært sånn. Vivaldi oppfant fiolinen, og så laget han den musikken han laget. Og Elvis laget den musikken han laget fordi man den gangen ikke kunne klippe og redigere, så alt måtte spilles inn i én tagning. Og sangene måtte være kortere enn to minutter, fordi det var maksimal lengde på en 78-plate. Og … hva var spørsmålet igjen?
– Magnetic Fields, og …
– Ja, Magnetic Fields. For det første byttet jeg studio. Studioet der jeg lagde Oxygène og Équinoxe, lå ikke så langt fra der vi er i dag, og det var i et gammelt kjøkken. Jeg bodde i en rar leilighet med to kjøkken, så jeg gjorde det ene kjøkkenet om til studio. Det var et enkelt studio, men lyden var veldig varm. Etter hvert fikk jeg mulighet til å bygge et profesjonelt innspillingsstudio, med store høyttalere i veggene og alt det der. Og da begynte hodepinen.
Jarre forklarer at i et stort innspillingsstudio blir høyttaleren til rommet.
– Og hvis rommet ikke er perfekt, blir du fastlåst lydmessig. Da ender du opp med å måtte forholde deg mye mer til det enn til musikken din. I et hjemmestudio kan du få veldig presis lyd, fordi høyttalerne er nær ørene dine.
Vi går tilbake til det å snakke om synthesizere igjen, og han sier at det også var en utfordring å blande Fairlight og nye digitale instrumenter inn i den analoge verdenen han hadde vært inne i til da.
– Når jeg hører på Magnetic Fields i dag, innser jeg at det har en mye tynnere lyd enn Oxygène og Équinoxe. Det var begynnelsen av 80-tallet, og 80-tallslyden er lyden av en veldig fattig digital epoke. VHS-epoken, om du vil.
Magnetic Fields Part 1 fyller hele side 1 av albumet, og den er 17 minutter lang. Men den er likevel delt inn i tre svært forskjellige seksjoner. Bare én av dem har noen gang blitt spilt live.
– Hvorfor er ikke Part 1 tre låter?
– Fordi jeg ville markere at et album er en helhet, og det hadde jeg aldri forsøkt før. Prince gjorde det én gang. Midt i CD-epoken lagde han plutselig et album (Lovesexy) med bare ett spor og ingen indekser. Du måtte høre på hele greia; du kunne ikke hoppe til midten. Jeg har alltid elsket den ideen. Jeg gikk aldri så langt, men det var tanken.
– Kommer du noen gang til å fremføre den tredje delen live? For mange fans liker den virkelig, virkelig godt.
– Jeg er helt enig! Ja, jeg tror en sånn hysterisk, rask og crazy sekvens ville fungert kjempebra på konsert. Jeg burde gjøre det en dag. Takk for at du minnet meg på det!
Første gang jeg hørte Magnetic Fields Part 2, var i Commodore 64-versjonen av spillet Bomb Jack.
– Ja! Jeg elsket det spillet.
– Jeg er sikker på at de ikke spurte deg om tillatelse. Ben Daglish, en kjent Commodore 64-komponist, fortalte meg da jeg intervjuet ham at da han stjal melodier fra «virkelige» komponister, var han 15. Ingen i spillselskapet fortalte ham noe om publiseringsrettigheter.
– Selvsagt gjorde de ikke det. Jeg tror ham. Og jeg likte det virkelig. For jeg vet at noen andre også brukte andre spor fra Magnetic Fields og lagde disse lo-fi, minimalistiske 8-bit-coverversjonene av musikken min. Jeg elsket dem!
– Den første «ordentlige» versjonen jeg hørte av Part 2, var på albumet The Concerts in China (1982). Og da jeg endelig hørte originalen, ble jeg skuffet. For jeg følte at Kina-versjonen har en energi som mangler i originalen.
– Jeg er helt enig. Og det er grunnen til at remikset den låta på den nye samleboksen Planet Jarre og brukte soloen og trommene fra Kina-versjonen av sporet. Det er litt morsomt, for spør du artister, spesielt rockeartister, om dette, sier de at live-versjonen er den virkelige versjonen av låta. Du lager studioversjonen, og så går du på scenen og videreutvikler den ved å spille den på en ny og annerledes måte. Det er som om studioversjonen er demoen, og så vokser låta opp og blir voksen på scenen. For Magnetic Fields 2 er det helt klart sånn. Du er den første jeg snakker med som har påpekt det, og jeg er helt enig med deg.
