For den norske jazzgitarlegenden Jon Eberson var de amerikanske jazzballadene aldri pensum – de var arv.
Hans far, også jazzgitarist, spilte dem hjemme: de kom drivende fra radioen, fra nedspilte vinylplater, eller dukket opp i stuejammer der familieliv og musikk gled over i hverandre.
Da Jon fikk en datter, fortsatte mønsteret. Marte lærte de samme melodiene, ikke under scenelys eller i øvingsrom, men i de hverdagsøyeblikkene som betyr mest: på et knirkete piano etter middag, en gitarlinje spilt halvveis for seg selv, halvveis for den som tilfeldigvis hørte etter. Det var ikke undervisning – det var arv, tatt inn like naturlig som språk.
Før lammemiddag
Nå har de tatt denne tradisjonen et steg videre, og far og datter er nå ute med albumet Forgetful, hvor de tolker ni jazzklassikere fra 30- og 40-tallet.
– De to tidligere albumene med Eberson har vært originalkomposisjoner fra dere. Nå har dere gått løs på en hel haug med jazzklassikere? Hvorfor det?
– Det startet i påsken i fjor, da var jeg hjemme hos foreldrene mine. Pappa satt i stua og spilte som vanlig. Han låser seg ikke inn på noe øvingsrom. Plutselig begynte han å spille på It Never Entered My Mind og da begynte jeg å nynne oppå og synge teksten litt.
Marte forklarer at det lå ikke noe mer i det enn det, og like etterpå gikk de og spiste lammemiddagen mamma hadde laget. Men frøet var sådd og begynte å spire i hodet hennes.
– Jeg tenkte det hadde vært litt hyggelig å spille inn både den og andre klassikere. Dette var også i en periode hvor jeg hørte på gamle klassikere som jeg ikke hadde hørt på flere år, men som har vært med meg hele livet. Og siden både pappa og jeg kjenner disse låtene ut og inn var det bare å sette seg ned og spille de inn. Etter å ha bestemt oss for hvilke låter vi ville bruke.
