En enkel gutt fra Nidaros samlet 25 000 til den aller siste dansen.
1984. Forsamlingssalen i gruvesamfunnet Sulitjelma. Jeg er 11 år og er der på min første ordentlige konsert noensinne. Åge Aleksandersen og Sambandet.
Levva Livet hadde feid over landet og gjort Åge til superstjerne. Og her var vi, noen meter fra ham, helt framme ved scenen, og så ham i levende live. Det var stort. Åge skal ha to konserter på en og samme dag i Sulis. Den første er for alle, og alle inntektene vil gå til fagforeningen i bygda, som kjemper for å holde gruvedriften i live. Under konserten blir Åge utnevnt til æreslusk av fagforeningslederen, og får bevis på det. Åge har flere ganger i ettertid sagt at den prisen henger høyest av alle utmerkelser han har fått.
Så når jeg da ser Sambandet og han, 41 år senere, framføre sin aller siste avskjedskonsert, etter tre utsolgte kvelder på Lerkendal (Seriøst, folkens: Hvilke andre norske artister selger 75 000 billetter?!?!) og Åge blir utnevnt til æresborger av Trondheim av ordføreren, så er det noe som ikke helt passer inn. Ikke misforstå meg: Både jeg og de 25 000 andre jublende menneskene som er her er ikke et øyeblikk i tvil om at det er fullt fortjent. Men Åge er og blir en æreslusk. En av folket. Han sier selv at «Det hær e vanskelig for en ænkel gutt fra Nidaros å ta ijnn over sæ».
