Noe er pent og noe er mindre pent når Åge Aleksandersen skal oppsummere turnelivet med Sambandet.
Julen 1982 fikk jeg Dains Me Mæ i julegave hos min søster. Jeg var altså ti år gammel da et livslangt kjærlighetsforhold til Åge Aleksandersen og Sambandet ble født. Jeg fulgte Åge trofast fram til og med Din Dag i 1993. Sistnevnte var et slags comeback etter slakten Laika fikk i 1991. Etter dette ramlet jeg av lasset, og det var ikke før jeg hørte låten Medvind at jeg kjøpte albumet Furet værbitt fra 2011. Jeg vil sette det albumet på listen over Åge-klassikere, og siden har jeg ikke sett meg tilbake og har fulgt Åge trofast.
Og her er altså siste album han gir ut sammen med Sambandet, og spenningen var stor før jeg satte det på for første gang. Ville jeg like det? Eller ville det være slappe greier, som er det jeg synes om mye av det han ga ut utover 90-tallet og 00-tallet?
Det er med glede jeg kan konstatere at Åge gir seg, om ikke på topp, så i hvert fall med litt musikalsk pondus (fysisk sett ser han uforskammet bra ut). Greit nok, det er ikke noen klassikere her, og albumet er ujevnt. Men akkurat som livet Åge skildrer, så er det noe pent og noe som er mindre pent.
Han går rett på når han oppsummerer turnelivet sitt i åpningslåten Mi reise. Og «hey hey heyyyy»-refrenget er så uforskammet banalt at jeg må konsentrere meg for ikke å hive meg med og synge i ren begeistring. Og grepet med vokal oppå gitarsoloen er en genistrek.
Les hele anmeldelsen hos Musikknyheter.no!
