På mange måter er Honey den perfekte åpningslåten på Ane Bruns nye album After the Great Storm. Med et opptak av stemmen til en 18-19 år gammel Ane, som den gang da ble sendt som lydbrev til en brevvenn, som teller «en-to-tre-fir» går vi rett inn i en helt fantastisk vakker og fengende låt i trip-hop-landskap. Den bare drar deg inn i albumet.
På den annen side: Låten slutter med at Ane ønsker «ha det bra», og med en ordløs vokallinje som ender sangen ville dette vært helt glimrende å avslutte albumet med. For de som skjønner norsk, i hvert fall.
Men dette er pirk. For Ane fortsetter sin musikalske utvikling på sitt første album med nytt materiale på fem år. Det føles ikke som om det er fem år, for Ane har en spesiell evne til å holde seg synlig. Enten i form av coveralbum, live-plater, konserter (som den fantastiske på Moldejazz i år) og med at musikken dukker opp overalt på tv, i film og ulike former for innsamlings- og andre aksjoner.
Honey er ikke fullt så elektronisk som tittellåten er. På den er det nesten som man tror Röyksopp har vært på besøk (sjekk synth-linjen som starter låten og går i bakgrunnen) og med strykerne er det nesten som vi er i produsent Nelle Hooper (Björk, Massive Attack, Madonna m/fl.) sitt landskap fra midten av 90-tallet. Og teksten er et studium verdig for oss som har gått gjennom tunge perioder av livet, og så kommet styrket ut av dem etterpå. Jeg får frysninger bare ved å tenke på dette, som er et tilnærmet mesterverk av en låt
Don’t Run and Hide er en av flere av de låtene fra dette albumet som har vært utgitt i små drypp som digitale singler. Og den er et hyggelig gjenhør. Det elektroniske lydbildet fortsetter med nydelige vokalharmonier, spesielt på refrenget.
One thought on “Et mesterverk som bønnfaller om å bli lyttet til”