En gang i november 2006 ringte mobilen min. Jeg tror det var Bjørg Irene Hovde, vaktsjefen som hadde helgevakt i Romsdals Budstikke, den helgen. «Hogne, Dag Solstad er i Molde for å delta på bokbad på Teatret Vårt. Kan du stikke på Seilet, hvor han bor, og spørre om du får et intervju? Men det må skje nå!» Det var da jeg tok dette bildet, men la oss komme tilbake til det. La meg først fortelle om møtet med Solstad.
Fylt med mer mot enn vett sa jeg ja til å hive meg rundt og gjøre intervjuet. Så jeg kjørte sporenstreks til Seilet og gikk til resepsjonen og spurte om de kunne ringe Solstad og si det stod en journalist og ventet på ham. Solstad kom ned, med sin kjente hårmanke, og så litt forundret ut. «Hadde vi en avtale»? spurte han meg. Jeg forklarte omstendighetene, og selv om det var knapt to timer til han skulle på scena, så satte han seg ned meg meg. Vi hadde en samtale på en time. Det var en velvilje som jeg ikke helt hadde sett for meg, for Solstad var en spesiell herremann. Det hadde jeg latt meg fortelle, i hvert fall.
På denne tiden hadde Gymnaslærer Pedersen gått sin seiersgang på norske kinoer, og restene av bevegelsen av AKP(ml) og NKP hadde vært i avisene og uttalt at de følte hele filmen bare var et forsøk å gjøre narr av dem. Solstad svarte kontakt da jeg spurte hva han syntes om det: «Ja, det var det!» Da jeg fortalte at vi hadde hatt denne boken som oppgave på videregående, i norsk-faget, og hadde blitt bedt om å analysere den og diskutere den, var svaret hans: «Huffda, sånn liker jeg ikke.»
Den boka var en av de beste norske bøkene jeg hadde lest på det tidspunktet, kanskje den beste norske boken jeg har lest. Oppvokst med en far som i flere år var offiser i Forsvaret, var det selvsagt opplest og vedtatt at kommunisme var noe stort tull. Og jo mer jeg leste om den totalitære venstresiden og hvem de hadde beundret og forgudet, så var det helt surrealistisk for meg at disse folkene hadde vært å naive. Når jeg i dag ser hvordan folk beundrer folk som Trump står det kanskje litt mindre sprøtt for meg, men jeg digrederer…
Det er ikke til å legge skjul på at jeg opp gjennom årene har hatt mange lærere som var langt ute til venstre, og vi hadde mange fine diskusjoner, siden mitt standpunkt var langt mer konservativt enn det er i dag. Da jeg leste Gymnaslærer Pedersen ble jeg påminnet om da en av mine klasseforstandere fortalte at 1. mai, som var høytidsdagen over alle, skulle det til frokost serveres rød pølse, rødt syltetøy og rød saft, servert på røde tallerkener og glass og med et bord pyntet med røde flagg med hammer og sigd. Jeg trodde han spøkte, men Gymnaslærer Pedersen overbeviste meg om at jo, folk hadde vært så sprø.
En del av disse lærerne mine (og en del andre jeg kjente som hadde vært svært radikale på 70-tallet) innrømte overfor meg at Solstads beskrivelse av bevegelsen hadde først vært som et slag i ansiktet. Men i ettertid leste de boka og skjønte at det oppgjøret han tok var nødvendig, og at det antagelig var det første kraftige oppgjøret noen hadde tatt med hele bevegelsen.
Jeg skal ikke påberope meg noe stort kjennskap til Solstads forfatterskap, selv om jeg også har lest andre av hans bøker. Grunnen til at han var i Molde i november 2006 var at han hadde skrevet en fotnoteroman, og den hadde vi en svært artig samtale om, til tross for at jeg ikke hadde lest den på det tidspunktet.
Faktum er at jeg var særdeles uforberedt til intervjuet, men det så ut til å more Solstad og sitte og prate med en som ikke lot som. Jeg vet ikke om det sier noe om Solstad som person dette, men jeg har mange ganger tenkt tilbake på hvor velvillig han var til å gjøre dette intervjuet, så om jeg noensinne skulle bli berømt, så skal jeg forsøke å etterleve den holdningen Solstad viste den kvelden.
Men jeg lovte å komme tilbake til bildet. Til slutt sa jeg at jeg måtte få fotografere ham. Han takket ja, uten å nøle, og vi gikk ut i den kalde og stormfulle novemberlufta ved havgapet ute på piren på Seilet i Molde. Den eneste lyskilden jeg hadde var lyskasterne som er bygget ned i bakken og kaia rundt hele Seilet, og det brukte jeg. Og der holdt han ut i flere minutter, mens jeg gjorde mitt.
Hvil i fred.
