Solide veteraner med to knallsterke låter som er 18 spor.
Da jeg fikk promo-kopien av det nye deLillos-albumet Evige dager leste jeg ingenting fra promoskrivet. Jeg bare satte på albumet og begynte å lytte siden jeg stort sett liker det meste de har gjort.
Men fra første stund reagerte jeg på at noe var annerledes. Albumet begynner med Leve i en annen tid, med accapella sang, før vi går over i en dronete lyd og et instrumentalparti med gitar. Så bygger låten seg opp med trommer og jeg tenker at nå er sangen i gang. Men med et tilfeldig blikk på spilleren ser jeg at vi helt umerkelig har glidd er over i låt nummer to, Beskjeden mann.
– Å, tenker jeg. – Cross-fading, det er jo kult.
Men så endrer låten totalt tempo og karakter. Med steel-gitar er vi så over i tredje låt, Han lo, som er en instrumental coda, som flyter i Skummelt og fint.
Nysgjerrigheten tar overhånd, og jeg leser likevel presseskrivet, og det viser seg at selv om platen er delt opp i 18 spor består albumet av to komposisjoner: En for side 1 og en for side 2. Dette er noe flere artister har gjort de siste årene, etter at LP-salget har økt veldig igjen. At et nostalgisk band som deLillos gjør noe man ellers forbinder med 70-tallet er selvsagt ingen overraskelse.
