Mandag 14. august la jeg ut på min lengste fjelltur denne sesongen. Målet var Raudtinden i Sulitjelma, som er en del av Ti på Topp på Fauske i år. Hvordan ble den turen?
Jeg har virkelig prøvd å få ut det jeg kan av de siste restene av min 6,5 ukers sommerferie fra dagjobben min. I går tok jeg sesongens lengste fottur. Jeg gikk opp til toppen av Raudtinden. Den er 1056 meter.
Fjellet ligger i min hjemkommune (Fauske) ca 20-minutters kjøretur opp til den gamle gruvelandsbyen Sulitjelma. Jeg har aldri tatt denne turen før, men jeg har gått massevis av fjellturer denne våren og sommeren. Likevel skal jeg ikke lyve. Dette var en hard tur!
Hvis du gjør den, ta pauser! Det er en veldig bratt stigning det meste av veien. Heldigvis hadde jeg med nok mat, energi og vann. Men jeg gjorde en feil da jeg gikk ned og havnet i bushen, et stykke utenfor den vanlige «stien». Flere plasser hang jeg etter trær og busker for ikke å ramle ned, og jeg ålte meg ned slepie bekkefar og gikk ut i villniss hvor det plutselig dukket opp store hull og juv i bakken. Jeg skal innrømme at det var litt skummelt. Men, jeg overlevde da.
Her er noen bilder og litt video fra turen, med beskrivelser:
Den første bratte stigningen er unnagjort, og du får en vakker utsikt over Langvatnet og elva som leder vestover og ned til Fauske, hvor jeg bor. Dette er rett over gamle Bursi-gruve, som du passerer på veien opp. Det står flere skilt med advarsler om at du må holde deg på stien, da det er mange sprekker og huller etter gruvedriften. Gruven ble nedlagt i 1975.
Etter den andre delen med veldig bratt klatring går du ganske mye på flata, vestover før du kommer til denne oasen, som er et perfekt sted å ta en hvil. Du kan også fylle på vann her (du kommer til å trenge det). Dette er Rupsi-elven. Den kan være veldig stri under snøsmeltingen. Da kommer du deg rett og slett ikke over. Derfor er denne turen en tur du helst tar på sensommeren.
Jeg bare elsket dette motivet, det var et perfekt fotoøyeblikk. Se på det høye elveleiet. Dette forteller deg hvor mye høyere denne elva kan være under snøsmeltingen.
Naturen er hard. Jeg fant ikke resten av reinen.
Den siste stigningen er veldig bratt og det er enda verre når man går ned. Jeg klarte ikke å følge stien på kartet, fordi det var for bratt til at jeg turte. Spesielt siden det rant vann fra de smeltende snøflekkene. Noe som gjorde det glatt.
Sivilisasjonen, om du vil kalle den det, er synlig også høyt oppe i fjellet. Jeg burde egentlig ikke snakke for høyt om å forsøple. Jeg mistet solbrillene mine et sted underveis…
Nesten der! De siste 700 meterne opp er harde.
Endelig! To timer etter at jeg startet nådde jeg toppen av Raudtind. For en utsikt! I midten, i det fjerne, kan du se Fauske, hvor jeg bor.
Her ser vi nordover. Det hvite på de fjellene er en isbre.
Her ser vi østover. Hallo, Sverige!
Og til slutt: en 360 graders video av utsikten på toppen. Vi begynner å se sørover, og svinger så mot vest, nord, øst og tilbake mot sør. Vakkert, ikke sant?
One thought on “Den dagen det var så bratt”