De aller fleste nordmenn har slekt i USA. Min far har søskenbarn og jeg har tremenninger der, og da jeg i vår sa til min 81 år gamle far at om vi skulle ta denne gutteturen vi har snakket om, så måtte vi gjøre det nå. Resultatet ble strålende opplevelser i natur, besøk i cockpiten på en B29 og fottur over grensen til Canada.
(Klikk på bildene for å se dem i stor utgave)
Pappas søskenbarn utvandret til Seattle i 1948, og verken de eller foreldrene kunne et eneste ord engelsk før de reiste dit. De solgte eiendom og alt de hadde på Andøya før de først dro til Oslo. Der måtte de vente en uke for at Forsvaret skulle gi sin tillatelse for at de kunne dra. På den tiden, tre år etter krigen, måtte alle menn i vernepliktig alder fortsatt søke Forsvaret, før de fikk forlate landet. De ankom New York med båt og tok så tog på tvers av hele USA, til de kom til Seattle.
Et lite stykke Norge
Det må ha vært tøffe tider å etablere seg på den måten i et helt fremmed land, med et fremmed språk. Ikke minst da moren deres ble alene med alle tre ungene. Deres far reiste nemlig på fiske i Alaska noen måneder. Da han kom tilbake etter å ha vært på en fiskebåt med kun nordmenn fant han ut at ungene hans nå bare snakket engelsk, noe han enda ikke hadde lært.
Pappas familie bor i Tacoma utenfor Seattle i staten Washington i USA. Jeg kan skjønne hvorfor nordmenn dro dit. Det minner veldig om sørvestlige breddegrader i Molde. Mildt klima, men også mye nedbør og gråvær. Samtidig er det naturskjønt, med store og frodige skoger, og ikke minst svære fjell.
Men slik som dette ser man ikke i Norge:
En av de første dagene vi var der ble vi tatt med på en skandinavisk messe. Det er jo en naturlig plass å dra når man er i USA… Men det var artig å se hvor opptatte både utflyttede skandinaver, og deres etterkommere, er av sin nordiske arv. Jeg så både nordlandsbunader og andre tradisjonelle norske plagg.
Det skal ikke stikkes under en stol at deres idé om hva Norge er baserer seg på det samme som vi forsøker å innbille turistene. Det er et romantisert Norge som ikke eksisterer lenger. Men de både bakte og serverte krumkake, sandkake og ekte norsk vaffel med brunost!
Bildet på toppen av artikkelen ble tatt hos min tremenning, som bor i et nydelig hus ved Clear Lake. De har en fantastisk utsikt mot Mt. Rainier. Her har vi satt oss ned for å spise grillet laks:
Mr. Rainier kommer høyst sannsynlig til å eksplodere en dag, akkurat slik Mt. St. Helens gjorde i 1980. Det var derfor store plakater rundt i dalen nedenfor der slekta vår bodde om hva man skulle gjøre om sirenen gikk. Denne sirenen ble testet hver mandag kl. 12. Den vil varsle om enorme vannmengder som vil komme fra isbreer og snø på fjellet etter et utbrudd. Jeg ville personlig vært mer redd for trykkbølge, men hva vet vel jeg?
Til fots inn i Canada
Vi fikk en del fine turer rundt i natur og små byer rundt Seattle mens vi var der. Men jeg hadde to favorittopplevelser der borte. Etter et besøk på hytta til familien kjørte min tremenning Denise og mannen hennes, Tim, meg til grenseovergangen mellom Canada og USA. De hadde et kort som gjorde at de kunne kjøre raskt gjennom, men ikke dersom jeg var ombord, så de satte meg av ved Peace Arch Park, som er den vestligste grensekryssingen på den sammenhengende grensen mellom Canada og USA.
De husene på andre siden er i Canada, mens jeg står i USA for å ta dette bildet:
En gangvei leder deg gjennom parken og til grensestasjonen. Denne ble bygget etter initiativ fra en av de som jobbet i parken. Det tok derimot mange år å få det realisert. På veien passerte jeg selve fredsmonumentet:
Halve monumentet står i USA og den andre halvdelen står i Canada, noe som betyr at jeg på dette tidspunktet står inne i Canada. Det er ganske kult å vandre inn i Canada på den måten.
Etter en kjapp grensekontroll ble jeg plukket opp av min venn fra Notes/Domino-miljøet, Graham, som hadde lovet meg omvisning i Vancouver, samt overnatting hos kona, Sandi, og ham i Vancouver. Jeg hadde aldri vært i Canada før, så dette var noe jeg virkelig satte pris på.
Vi startet på markedet på Granville Island. Her finner man alt mulig av matvarer og drikke, samt butikker hvor kunstnere og andre selger produkter. En liten turistfelle, men en trivelig plass å besøke. Jeg fikk kjøpt min te-glade mor både gresskar-te og lakris-te der.
Det ble også et besøk i Stanley Park, hvor jeg tok dette panoramabildet av Vancouver skyline:
Fyret i Stanley Park var bemannet fram til 50-tallet, og fyrvokteren bodde i parken. Hver kveld kl. 21 fyrte han av en kanon. Denne kanonen stod der fremdeles og avfyres automatisk hver kveld kl. 21, noe det stod store varselskilt om rundt kanonen.
De tok meg ellers rundt i Vancouver sentrum, og vi så både den olympiske flammen (i hvert fall podiet), dampklokken som slår hvert kvarter og en rekke andre ting i Vancouver og området rundt. Jeg skal definitivt tilbake for å se meg om enda mer. Her er et lite bildegalleri fra Vancouver:
Etter en deilig middag og overnatting hos Graham og Sandi kjørte han meg til jernbanestasjonen tidlig neste morgen. Toget gikk fra Vancouver og til Oregon, men jeg skulle hoppe av på Spokane utenfor Seattle. Det var passkontroll og grensesjekk før du gikk på toget, og det var også passkontroll og grensesjekk på selve grensa.
De som kjenner meg vet at jeg elsker tog, så det jeg hadde noen strålende seks timer, før jeg ble hentet på jernbanestasjonen utenfor Spokane av pappa og Joel, som er gift med pappas søskenbarn. Her er en liten bildefortelling fra togturen:
Her er en liten video av en opplevelse som gjorde meg om til en sju år gammel togfanatiker igjen:
Et par dager senere tok pappa og jeg oss en tur til Seattle. Han har vært der før, men det var min første tur til Frasier-land. Jeg liker å gjøre turist-ting, så det ble selvsagt en tur opp i Space Needle. Jeg fikk kjørt monorail for første gang i mitt liv (tror jeg). Og det var artig å få oppleve den attraksjonen. Og det er kult å stå på glassgulv å stirre rett på bakken, 180 meter ned.
Etter turen opp gikk vi rundt og så oss om i Seattle sentrum, og dro selvsagt ned på fisketorget ved havet. Nok en turistfelle, men det var gøy å se fiskehandlerne som kastet fisk seg imellom, mens de sang. De inviterte også en…hemm…lettere kledd fin ung dame til å komme bak disken for å både ta imot og kaste fisken. Hun ble med på det hun, sporty som hun var.
Jeg skal planlegge litt bedre neste gang jeg drar til Seattle, slik at jeg vet konkret hvilke severdigheter jeg vil se. Her er et lite bildegalleri fra Seattle:
Siste dag før vi reiste dro vi på The Museum of Flight, sammen med Joel. Han kjente en frivillig som jobbet der, og vi fikk derfor gratis omvisning. Og ikke bare det! Vi fikk en privat omvisning og han tok oss med inn i fly som vanligvis ikke er åpne for publikum. Så jeg fikk sitte i cockpit på både på en B29 og en B52, samt vært inn i Concorde, et militær helikopter og et en Boieng 737 som NASA hadde brukt til testflyving av blindflyving (flyving etter kamera og ikke utsikt gjennom vinduer). Dette var bare helt strålende! Et lite bildegalleri:
Dagen etter var det storsamling med det meste av familie og så var det bare å komme seg hjem igjen. Nok en strålende USA-ferie var over. Stor takk til familie og venner som tok så godt i mot oss. Og tusen takk til pappa for å ha betalt flybilletten over! Dette ble et fint minne.
