Hedvig Mollestad Trio har både noe på hjernen og et nytt album. Jeg intervjuet Hedvig Mollestad om det.
Hedvig Mollestad Trio er nå ute med sin sjuende plate, Bees in the Bonnet og den er knallsterk. Det er som vanlig en fusjon mellom rock, prog og jazz. Alt er selvsagt veldig hardtslående, samtidig som det nok en gang har blitt plass til mer forsiktige og stille parti.
Hedvig er selvsagt travel som alltid og er i bil på vei mellom ulike arrangementer når vi tar en prat. Hun har en solid solokarriere gående med både soloalbum, bestillingsverk til festivaler og konserter. Men nå er det trioen som bærer hennes navn som det gjelder, og hun er nøye på å påpeke at dette er et band, som i tillegg til henne på gitar består av Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer.
– Hva legger dere i albumtittelen?
– Altså, det er jo ingen av låtene som heter det. Det er sjelden at vi gir platene navn etter et tittelspor, vi er ikke så tilhengere av at én spesifikk låt skal fronte hele plata. Navnet vurderes ut fra hva denne plata skal være i forhold til den forrige. Hva handler den om? Så forsøker vi å finne en tittel som kan romme musikken og tematikken.
Leger uten grenser
Hun sier at de spiller på en måte den type musikk de alltid har spilt, samtidig som de prøver å lage den så variert og gøy som mulig.
– Vi prøver å være en litt ny versjon av oss selv hver gang, samtidig som at vi prøver å koble på en del samfunnsmessige eller politiske synspunkter som vi bryr oss om og har lyst til å løfte frem så godt som vi klarer. Og det å ha «a bee in your bonnet» betyr at man har noe på hjernen som du bare må snakke om. Eller som i vår tilfelle: Som du bare må spille. I tillegg er det to b-er i tittelen, og det klinger veldig bra da. Så det er den korte forklaringen på navnet.
– He, det hadde jeg ikke tenkt på. Klarer du å få fram samfunnsengasjement med instrumentalmusikk, tror du?
– Nei, og musikken er jo det viktigste. Det er det vi skal holde på med og det er den som vi vil skal bli bra. Men låtene skal jo hete noe, og da kan man jo velge å kalle dem A47 eller B79, som er noe kjølig og distansert. Eller så kan man kalle dem opp etter det som ga deg inspirasjonen til låten, eller personer man ser opp til og situasjoner man har vært i. Da gir man dem en liten sjel, og får knytt vårt engasjement utenom musikken, inn i låtene.
