En hedersmann

I dag sa vi farvel til en hedersmann. En solid del av grunnmuren fra min barndom ble stedt til hvile da min kjære onkel Rikard ble gravlagt på Bjørnskinn kirkegård på Andøya.

Onkel Rikard ble hele 97,5 år gammel. Det er få forunt å leve så lenge, og heldigvis var helsen hans relativt god nesten til siste slutt. Og husken var der, hele veien. For en detaljhukommelse han hadde!

Da lokalavisen på Andøya lagde et intervju med ham i forbindelse med han fylte 95 åpnet onkel Rikard intervjuet med at han hadde ikke så mye interessant å si. Og så ble det flere sider med anekdoter, historier og detaljerte beskrivelser av et levd liv, og historien om Andøya og Vesterålen. Jeg gliste meg gjennom hele artikkelen

For onkel Rikard var blant de siste av den generasjonen som visste betydningen av ordet selvberging. Man fanget maten sin selv til havs, man drev landbruk og man høstet ting man sådde og det naturen tilbød. Og man dro dit hvor det var jobb å få.

Hver sommer når jeg er på Andøya har jeg alltid dratt innom onkel Rikard. Sommeren 2006 bodde jeg hos ham, og det var under en midnattstur til Børra på vestsiden av Andøya at jeg tok dette bildet. Til høyre ser vi Ruby, som han var hundevakt for den dagen jeg syklet rundt hele øya. Da jeg kom hjem på kvelden satt hun i fanget hans og fikk kos mens onkel så Dagsrevyen.

Hver dag den sommeren fikk jeg høre historier om det han har opplevd. Om tiden som snekker, om da han var på båt, om årene på Svalbard mens familien var hjemme på Andøya og om ting han husket fra da jeg var barn.

For onkel Rikard var en viktig del av min barndom, og var med på å forme meg til den jeg har blitt. Han og tante Harriet, som døde allerede i 1985, var flere ganger barnevakt for meg. Og jeg husker godt alle de gangene vi dro til hjemmet deres på Tranes. Der var det alltid hjerterom og husrom.

Onkel Rikard var tvers gjennom en snill og god mann. Han var positivt innstilt til det meste, og jeg kan aldri huske ham i dårlig humør. Ikke kan jeg huske at han har rakket ned på noen for noe som helst heller.

Kirken og aktivitetssenteret hvor vi hadde kaffe og mat etter begravelsen, var full av folk. For de fleste kjente onkel Rikard. Og da han for noen år siden mistet muligheten til å kjøre bil fikk vi til fulle se hvor mye han har stilt opp for andre, det være seg hjelp i form av brøyting eller slått med traktoren hans, som sjåfør eller hjelp til byggeprosjekter. Da han mistet muligheten til å kjøre selv stilte lokalmiljøet opp som sjåfør for ham. Godhet lønner seg. Spesielt uselvisk godhet. For onkel Rikard gjorde ikke sånn for å få belønning. I hans øyne var det å hjelpe andre noe man skulle gjøre.

Og det er det sikreste tegnet på at man er et godt menneske.