Jenta som var på utveksling i Molde bygde opp minnesmerker over terror.
Dette er en artikkel som stod på trykk i Romsdals Budstikke 23. mai 2015. I forbindelse med at det er tjue år siden 9/11 gjengir jeg den i originalform her. Jeg hadde reist på reportasjetur til New York og intervjuet i den forbindelse Alice Greenwald. Hun hadde da hatt ansvaret for å bygge opp 9/11museet som er bygget der Twin Towers stod, og hun er fortsatt direktør der. I 1968 var hun på utveksling i Norge, og bodde da en sommer i Molde hos familien Møller, et vennskap som lever den dag i dag.
Intervjuet jeg presenterer her er seks år gammelt, og minnesmerket på Utøya var fortsatt under planlegging. Jeg kommer derfor ikke innom alle kontroversene som har vært i årene etterpå. Jeg fikk en omvisning på 9/11-museet, og inkluderer bilder fra deler av utstillingen her. Her er reportasjen:
I 1968, da museumsdirektør ved 9/11 National Memorial Museum i New York, Alice Greenwald, var 16 år gammel meldte hun seg på et utvekslingsprogram kalt Experiment in International Living. Hun havnet da hos familien Møller på Moldegård i Molde. Her bodde hun hele sommeren. Dette oppholdet førte til et livslangt vennskap som har gjort at det har det blitt mange gjensidige besøk opp gjennom årene. Og vennskapet har også krysset generasjoner.
Neste generasjon.
Da datteren til hennes vertsbror, Hans Petter Møller, skulle reise over til New York for å jobbe ved det norske generalkonsulatet, kontaktet han Alice for å høre om hun kunne være behjelpelig med ås kaffe bosted.
Det hele endte med at hun endte opp med å bo i Brooklyn sammen med sønnen til Alice.
– I tillegg har datteren reist over til Molde sammen med en venninne og vært på besøk, forteller Alice.
– Og begge ungene mine har vært med meg på mine turer over.
Minnesmerke på Utøya.
Alice har fortsatt et personlig forhold til Norge. Det var en kombinasjon av dette og Alice sin jobb med å bygge opp et museum etter terrorangrepet i New York 11. september 2001 som gjorde at hun ble anbefalt til å være konsulent under oppbyggingen av minnesmerke på Utøya-prosjektet.
– Mitt forhold til Molde og Norge er sterkt, derfor er jeg glad for å kunne delta på dette.
Minnesmerke er foreløpig en modell. En modell som viser 69 søyler som vil bære de delene av kafébygget som ble berørt da Anders Behring Breivik myrdet det samme antall ungdom 22. juli 2011.
– Hvordan skal vi forholde oss til slik sorg, hvordan forholder vi oss til den sorgen som rammer når barn ned i fjortenårsalderen blir drept på denne måten?
Paralleller til New York. Hun har erfaring med problemstillingen. I åtte år har hun jobbet med å lage et museum på Ground Zero i New York City, som skal være med på å forstå og bearbeide det som skjedde 11. september 2001.
Det er med bakgrunn i denne erfaringen at hun ble invitert med i gruppen som skal jobbe med minnesmerkene som skal settes opp på Utøya. Gruppen ledes av Tor Einar Fagerland fra NTNU i Trondheim, og består ellers av professor James Young, professor Ed Linenthal, arkitekt Erlend Blakstad Haffner og Utøa-veteran Jo Stein Moen.
Gjennom mange møter med etterlatte og overlevende fra Utøya har hun hørt knalltøffe historier om de som har mistet det umistelige. Det samme har hun gjort fra pårørende og overlevende etter terroraksjonen i New York.
Kontroverser.
Å bli museumsdirektør var ikke planen til Alice da hun som historiestudent banket på døren hos et forskningsinstitutt og lurte på de trengte en som kunne ha sommerjobb der.
– Noe sånt går jo ikke an i dag, og bare banke på døren til en direktør på den måten. Men det fungerte, og jeg fikk jobben der og da.
Etter hvert gikk hun fra å drive faktainnhenting til å bli kurator og etter flere år i museumsbransjen ble hun direktør ved Holocaust-museet i Washington DC hvor hun jobbet i mange år. På vei hjem fra en reise til Israel gikk hun gjennom papirene hun hadde mottatt da hun ble bedt om å søke på jobben som direktør ved 9/111-museet.
– Dette var i 2005, forklarer Alice. – Det var på den tiden mye kontroverser, ikke minst mellom pårørende og de som skulle lage minnesmerket, rundt hele prosjektet. Dette så jeg på som en utfordring jeg kunne klare, for jeg hadde jo i mange år jobbet med dette å lage museum om en stor tragedie.
Millioner av besøkende.
Resultatet av de siste åtte års jobbing med museet har båret frukter. Etter at museet åpnet i mai 2014 har over to millioner mennesker besøkt museet. Museet har 400 ansatte, inkludert sikkerhetsfolkene som skanner alt og alle som kommer inn dørene på museet.
Tilbakemeldingene har vært overstrømmende positive. – Folk blir veldig rørt over utstillingen, forteller Alice. – Folk blir gjerne 3-4 timer, og viktigst av alt er det at pårørende vært veldig fornøyde.
De etterlatte.
Alice sier de var veldig bevisste på å involvere både pårørende og folket i New York.
– Vi ba om at folk måtte komme til oss med gjenstander og minner som kunne være med å bygge opp utstillingen. I tillegg skjønte New York Port Authority, som eier området World Trade Center stod på, at dette måtte bevares. Så de samlet inn alt mulig som ble gravd fram fra ruinene og oppbevarte det i en hangar ved JFK-flyplassen.
Rørende.
Resultatet har blitt en utstilling hvor man kan se alt fra personers eiendeler til vrakrester fra flyene som ble kjørt inn i World Trade Center og forvridde utrykningskjøretøy. De etterlatte har kommet med fotos av de omkomne, og museet har også opptak av de dødes siste telefonsamtaler hjem. I tillegg har de opptak fra flytårn og redningsmannskaper og mange filmopptak.
Det er umulig å ikke bli dypt berørt av det vi ser og hører under omvisningen vi får på museet, uansett hva man måtte mene om angrepet og bakgrunnen for det.
Vi får også se mye om World Trade Centers historie, og blir påminnet om at senteret bestod av flere bygninger, ikke bare Twin Towers. Museet er bygget ned i bakken på Ground Zero, og ytterveggene er rett og slett grunnmuren fra tvillingtårnene. Fundamentet og jernbjelkene som er sementert inne i dem gir en ekstra påminnelse over størrelsen, ikke bare på byggene, men også på katastrofen.
Globalt fellesskap.
En katastrofe som er global, minner Alice oss på.
– Husk at det var personer fra hele 90 land som døde i denne tragedien. Den er et symbol på hvordan det er å leve i det 21. århundre. Det tok bare noen minutter etter skytingene i København og Paris til hele verden visste om den. Dette museet og minnesmerket på Utøya skal også være en påminner om at vi er et globalt fellesskap nå. Derfor er mitt andre hjem i Molde.