Fire år etter det kritikerroste dobbeltalbumet Avatars of Love er Sondre Lerche tilbake med Acrobats. Jeg snakket med ham om ny plate, kjærlighet, Musk og bøttehatter.
Acrobats er produsert av Sondre Lerche i samarbeid med flere sentrale produsenter: Matias Tellez, Kato Ådland, Vetle Junker, Alexander von Mehren og Jørgen Træen, som også har mastret albumet og mikset flere spor. Von Mehren er dessuten med fra Lerches faste band, sammen med bassist Chris Holm og trommeslager/perkusjonist Dave Heilman. Blant de øvrige bidragsyterne finner vi Solveig Wang på klarinett, Emil Bø på trombone, Jonas Hamre på saksofon, Ole Morten Vågan og Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass, samt vokalistene Suzanne Sumbundu, Gabriela Garrubo og Marianna Sangita. Kringkastingsorkesteret og Veslemøy Narvesen bidrar også på albumet, blant annet i det orkestrale In the Time Before I Knew Her Well.
I dette intervjuet går vi gjennom Acrobats låt for låt. Han forteller om hvordan albumet ble til i spennet mellom akustiske skisser, store studioarrangementer, klubbfølelse, orkesterklanger og ønsket om å la musikken få leve på nye måter når den møter publikum fra scenen.
– Dette er jo det første nye materialet du gir ut på fire år. Samtidig har du gjort så mye de siste årene at du likevel har vært tydelig til stede hele tiden.
– Ja, jeg har gjort mye, men det er noe spesielt med en ny plate med nye sanger. Jeg har riktignok gitt ut noe ny musikk i mellomtiden, og det har vært gjenutgivelser, sangbøker, musikaler og mye annet. Men grunnmuren i det jeg gjør er fortsatt en ny plate med nye låter. Det er hovedretten på min restaurant, om du vil. Dette er oppfølgeren til Avatars of Love, og det er dette som er hovedverket nå.
Nå har jo du hørt plata, så du vet at den er fargerik, arrangert og produsert, med mange orkestrale elementer. Når vi skal på turné, tenker jeg å skrelle bort en del av det. Det betyr ikke at det blir mindre dynamisk, men jeg liker tanken på å skjære sangene ned til beinet når vi spiller dem live.
Jeg skriver låtene ganske grundig på kassegitar, så de tåler å bli spilt i ulike formater. I USA spiller vi som trio, på norgesturneen blir vi fem, og når jeg reiser rundt i Europa i november, spiller jeg solo. Da handler det om å finne ut hvordan sangene fungerer i hvert format, uten at alle nødvendigvis skal spille hele tiden.
Det er kanskje også en reaksjon på at jeg nettopp har laget en stor, visuell og teatralsk konsertforestilling med operaen. Nå har jeg mer lyst til å opphøye det intime klubbformatet: Mindre staffasje, færre teknologiske hjelpemidler og mer fokus på musikere som faktisk spiller sammen der og da.
