Det er så dynamisk at det er ikke kjedelig et øyeblikk!
Det begynner svært, svært rolig. Mofjell setter tonen med gonger og annen perkusjon. Sakte, men sikkert kommer Storløkken inn med keyboards, og så lavt, lavt, begynner Mollestad å berøre gitarstrengene. Det er svevende og deilig. Etter hvert blir rytmene hardere, men verket tar seg god tid.
Det er en nesten steel-gitar-aktig måte Mollestad spiller på, spesielt i de rolige partiene. Storløkken får Hammond-orgelet til å høres ut som noe helt annet, og det er av og til jeg tror at det er han som lager Yamaha CS80-lyder på synthen, men så skjønner jeg at det er Mollestad som etter å ha bøyd seg ned og stilt på noen knapper, lager merkelige lyder med gitaren.
Musikken endrer karakter og går over i mer hardtslående partier. Det er en slags blanding av Mahavishnu Orchestra, japanske Boris og Amon Duul. Så blir det rolig igjen, og selv om de spiller i førti minutter, er det så dynamisk at det ikke er kjedelig et øyeblikk.
Les hele anmeldelsen på Musikknyheter!
