Et av tidenes mest suksessrike norske band er ute med ny plate. De sparer det beste til slutt: En rave-låt om beføling av et lik.
Highasakites musikalske høydepunkt var med det sykt bra albumet Camp Echo, som fulgte opp den latterlig store suksessen Silent Treatment. Etter turneen for det albumet ble det oppbrudd i bandet, og besetningen gikk tilbake til å være vokalist og låtskriver Inger Helene Håvik og perkusjonist og produsent Trond Bersu.
Det forrige albumet, Uranium Heart, hadde derfor ikke samme progresjon som bandet gjorde mellom Silent Treatment og Camp Echo. Det til tider hardtslående og aggressive lydbildet ble betraktelig mer nedtonet og dempet. Flere anmeldere mente albumet var litt for ensformig og kjedelig på grunn av dette.
Populariteten til bandet dalte likevel ikke nevneverdig, og turneen og konsertene Highasakite har holdt før og inne imellom Covid-19 har visuelt og musikalsk vært helt fantastiske. Jeg så dem sist på RaumaRock i august, og det var et helt strålende show, med en høygravid Inger Helene som blikkfang i et visuelt show som må være noe av det fineste noen norske artister reiser rundt med.
Jeg er likevel enig i at bandet mistet noe da Marte Eberson, Kristoffer Lo og Øystein Skar… la oss bruke uttrykket «forlot bandet», så sier man ikke noe galt. Bandet har alltid vært Håviks visjon, men det er liten tvil om at de andre satte sitt preg på musikken de også.
Ingen skal beskylde henne for ikke å være kreativ. Ikke noen av de åtte låtene som kom på de to EP-ene The Bare Romantic Part 1 og Part 2 er med på det tre kvarter lange nye albumet, Mother. Og selv om det er morsrollen som står i fokus vet de som kjenner til Highasakite at Håvik aldri skriver lystige tekster, så her er det desperasjon og forfall som står i fokus.
