Det beste med årets Moldejazz var ikke det musikalske, selv om jeg storkoste meg på flere av konsertene. Det beste var å møte gamle venner, kolleger, bekjente og masse fine folk som er genuint glade for å se deg.
Min 29. Moldejazz på rad tok slutt sist lørdag. Da hadde jeg vært tilbake i min forrige hjemby i åtte dager, og jeg kom hjem igjen til Fauske søndag. På disse dagene hadde jeg det så komisk bra at det er vanskelig å beskrive. Men jeg skal forsøke.
- Jeg var på Midsund lørdagen før Moldejazz og fotograferte Di Derre, hang med bandet og tok rib med dem tilbake fra Midsund og inn til Molde på kvelden.
- Jeg intervjuet esepranza spalding, årets Artist in Residence på Moldejazz, dagen før festivalen startet. Hun husket ikke vårt forrige møte.
- Jeg jobbet hele uken for Romsdals Budstikke og fikk fotografert mange bra, og noen mindre bra, konserter. Jeg anmeldte også et par av dem.
- Jeg var med og lagde festivalradio på 1FM fra mandag til fredag, og onsdag var jeg til og med programleder for første gang siden 2005 (begge gangene var jeg vikar for Stian Viken).
- Jeg ble intervjuet på do av Molde Puls.
- Jeg møtte så mange kjentfolk og ble kjent med nye og hadde det bare generelt sett utrolig trivelig.
- Jeg hadde ikke regn på 9 dager, mens her på Fauske har det stort sett regnet konstant.
- Jeg fikk snakket med Åge Aleksandersen igjen, og jeg var på Aker stadion og fotograferte konsert-delene av Åge Hareides minnekamp, hvor inntektene gikk til kreftsaken.
- Jeg solgte bilder til flere artister, aviser og ikke minst til Trondheim Jazzorkester.
- Jeg møtte så mange folk som sa de savnet meg i byen og jeg følte meg som verdens heldigste. Og jeg er heldig!
Musikalsk sett var festivalen bra. Jeg synes ikke årets AiR, esperanza spalding, var noe suksess. Verken musikalsk eller i antall konserter. Derimot var Trondheim Voices, Karoline Wallaces bestillingsverk med Trondheim Jazzorkester og Jaga Jazzist natt til lørdag høydepunkter. En virkelig øyeåpner fra Sofi O sin konsert på festivalens nye konsertsted, Die Tankstelle. Fy flate for en scenepersonlighet, og hun lagde moshpit. Det tok totalt av, og jeg måtte bare dokumentere det via en bildeserie hos Romsdals Budstikke, enda det ikke var planlagt.
Fredag var jeg på en konstant lykkepromille hele dagen, og festen varte til langt utover natten og jeg ranglet til fem om morgenen. Og lørdag var det rett i 60-årsdag hos Britt Janne Tennøy, som hadde leid Syd i Molde. Synet av en haug dansende og syngende 40-60-åringer (og noen yngre) nede på kaia, gjorde at turistene gjorde store øyne. Så lørdag ble det lykkepromille til kl. 18:00. Da ble det kun brus, for jeg skulle fotografere Daniel Herskedal i Molde domkirke kl. 21. Det ble en nydelig og vakker opplevelse. Og jeg fikk tatt noen fine bilder.
Og med det var Moldejazz over for meg. Jeg dro tilbake til min gode venn Stian, hvor jeg har bodd hver festival siden jeg flyttet nordover i 2020, og skippet derfor avslutningskonserten. Nok var nok, og jeg ville henge med Stian og familie.
Her er noen bilder fra mine favorittøyeblikk under årets Moldejazz (klikk på et bilde for å se det i stor størrelse, eventuelt kan du se hele bildegalleriet på flickr):
