Hva tenker du på, spør Facebook da jeg i et uoppmerksomt øyeblikk har satt nettleseren min til norsk etter en oppdatering. Jo, det skal jeg si deg:
– Jeg tenker på hva de som irriterer seg over asylstrømmen og mener vi må få folk ut skal gjøre om 20-30 år når klimaendringene gjør at havnivået stiger så mye at dagens flyktningebølge bare er en bitteliten forsmak av det som vil komme (en del av grunnen til opprøret i den arabiske verden er fordi temperaturøkningene har gjort det umulig å bo i grisgrendte strøk og folk strømmet til allerede overfylte byer)
– Jeg tenker på hva myndighetene skal gjøre når de ikke lenger kan dra «det er bare for dem å reise hjem» når hjemmet ligger under havoverflaten eller fordi olje- og miljøkrise og stridende islamistiske grupper har gjort landene deres enda mer ubeboelige
– Jeg tenker på hvordan vi som bor i Norge kommer til å reagere på at vi høyst sannsynlig må begynne mer egenbetaling enn vi gjør i dag fordi kostnadene for samfunnet blir alt for store for de gullkantede pensjonene 68-erne har skaffet seg. Og når eldrebølgen gjør at helsevesenet som allerede er overbelastet ikke kan oppfylle kravene våre. Og når vi får flyktningestrømmen på toppen
– Jeg tenker på hva vi skal gjøre om noen få år når mennesker som føler seg krenket får kranglet seg til viljen sin slik at folk ikke lenger tør å si eller uttrykke seg fordi noen kan bli lei seg og klarer å få folk sparket fra jobbene sine (ikke le av dette, på universiteter i USA og England er dette allerede en realitet)
– Jeg tenker på hva korttenkte, ikke-logiske følelsesstyrte politikere, som tenker mer på karrieren enn på folket de skal tjene, har tenkt å gjøre når det endelig også går opp for dem at økonomisk vekst ikke fortsetter for evig. For ikke å snakke om når det faktum at vi ikke kan leve av oljen for all framtid går opp for dem (noe som flere venner av meg allerede har erfart etter å ha mistet jobben og er desperat på utkikk etter ny jobb)
– Jeg tenker på hvor mange ganger jeg har hatt slike mørke tanker om framtiden, men at det på lang sikt viser seg at vi likevel har kommet oss gjennom det. Ting går opp og ned her i verden, og en av grunnene til at vi i tusenvis av år har vært den dominerende arten på planeten er fordi vi kan når vi vil (eksempel: Vi klarte å kutte ut all bruk av ozonødeleggende gasser og fattigdommen synker kraftig på verdensbasis)