Det var da jeg og flere andre familiemedlemmer og venner fredag kveld satt rundt spisebordet hos søskenbarnet mitt på Sortland at det slo meg: Det er sånn det føles. Å kose seg skikkelig! Det er en stund siden sist. Og det overrasket meg at jeg skulle oppleve det på samme dag som vi hadde hatt begravelse for hun som var min tante, og som var reserve-mamma hver gang jeg var på Andøya.
Men kanskje burde det ikke overrasket meg. For når vår store familie møtes, uansett om det er i sorg, glede, feiring eller bare tilfeldige sammenkomster, så er det mye latter, glede og kjærlighet. Vi er kort sagt en jævla fin gjeng! Vennskap og familiefølelse står sterkt, uansett om det er foreldre, barn, søskenbarn, nevøer, kusiner, barnebarn, barn av søskenbarn, tremenninger osv. Og vi godtar hverandre for de vi er, selv om vi alle sikkert har trekk som kan irritere de andre i familien av og til.
Den siste uken har vært en rekke av dårlige nyheter og triste opplevelser. I tillegg til at vi begravde min tante, som også var henholdsvis mor, bestemor, svigermor og reserve-mamma til oss rundt bordet denne kvelden, døde en god venninne av meg dagen før begravelsen. Det gjorde det kanskje ekstra godt å sitte rundt et spisebord denne kvelden og le, se Youtube-videoer og bilder, fortelle historier og spise fiskesuppe. Det ville vært i min tantes ånd, tror jeg.
Tankene mine gikk til en varm og trygg oppvekst, hvor dette med turene til Andøya var en integrert del av det hele. Noe jeg tok opp igjen i 2005 etter at jeg hadde vært borte fra mitt elskede Andøya i 8 år siden min daværende samboer ikke hadde noen bånd her oppe. Siden den gang har jeg vært på Andøya nesten hver eneste sommer. Jeg føler meg hjemme der og øyen er en så integrert del av meg at om noen tilbyr meg en jobb er jeg villig til å flytte dit.
Noe som bringer meg til minneordet jeg skrev om tante i minneboken som var lagt fram på Risøyhamn skole hvor vi hadde minnestund etter begravelsen:
Kjære, tante.
Min mamma nummer to. Reserve-mamma hver gang jeg kom til Strandland og ble både en, to og tre uker, sommer som vinter.
Gjestfriheten en, kjærligheten, varmen og opplevelsene som både du og onkel ga meg er blant mine kjæreste barndomsminner. De har vært en solid ballast og fundament for meg gjennom livet.
Ikke bare var det gjestfritt på Strandland, det ble også hytteturer, båt-, fiske- og ferieturer. Selv i voksen alder var ingen Andøy-tur komplett uten minst to besøk på Strandland.
Jeg er ingen troende mann, men om man havner en annen plass etter livets slutt, er plassen du er nå blitt et hyggeligere, varmere og bedre sted med ditt nærvær.
-Hogne
Hvil i fred, tante. Det blir rart å komme til Andøya igjen uten å møte deg, men livet går videre. Jeg og resten av familien finner styrke i minnene om deg.
One thought on “Hvil i fred, tante Mary”