«Takk for at dere arrangerer dette gratis! Vi har vært her i flere timer, både i går og i dag. Dette er første gang i år at jeg har kunnet ta ungene ut på et arrangement. Jeg har ikke råd til å ta dem med på noe som helst. Verken kino, konserter eller teater»
Dette var ordene fra en mor som kom bort til meg under Klossefesten. Hun var alminnelig kledt, i midten av 30-årene og pekte bort på to barn som var i full gang med å bygge ved et av de mange Lego-bordene vi hadde satt opp. En bror og en søster som storkoste seg og var i full gang med hvert sitt prosjekt, som de samarbeidet om. Moren så meg rett inn i øynene idet hun sa dette.
Hva skulle jeg svare? «Å, så hyggelig å høre» fant jeg svært upassende. Så jeg svarte: «Vet du, jeg er glad for at barna dine har ha det fint her i helgen. Men jeg blir usigelig trist over det jeg hører.»
Hun forklarte at hun fram til jul hadde 42 (førtito!) kroner å leve for. «Jeg har jobb,» sa hun. «Men med utgifter til husleie, mat, strøm og alle prisøkningene… pengene strekker bare ikke til. Så jeg ville bare si tusen takk! Dette er helt fantastisk.»
Jeg skulle til å si noe, men hun stoppet meg. «Nei, du behøver ikke å gi meg noe. Det er ikke slik samfunnet skal fungere. Og jeg kom ikke hit for å få veldedighet. Jeg ville bare at dere skulle vite hvor mye dette betyr for mange. For jeg kjenner flere her i samme situasjon som oss.» Så gikk hun. Og jeg ble stående igjen, med en merkelig følelse av å ha gjort noe fint, samtidig som jeg følte meg totalt utilstrekkelig. Og jeg tenkte på hva slags jul denne alenemoren ville få.
Da jeg fortalte noen av de andre om dette etterpå kjente jeg derimot at jeg ble sint. For hvor var det det sviktet? Hvordan har Norge kommet til det punktet at folk er avhengige av andres veldedighet for å klare seg? Hva er det som har skjedd med oss? Hvordan har vi kunnet godta at dette har skjedd? De rikere blir bare rikere og rikere, mens alle andre får mindre og mindre. Selv vi i middelklassen har mindre igjen i dag enn vi hadde for tjue år siden. Og staten er ikke lenger en stat som tar vare på de svake.
Det skal ikke være slik at vi har et samfunn hvor fattige mennesker må gå på nettet og tigge. Jeg har registrert at en rekke pengesterke folk har sagt at de ønsker å gi til familier og andre som trenger det. Jeg betviler ikke de gode intensjonene som ligger bak dette. Men flere av de som skal gi har som krav at de som ber om penger skal rettferdiggjøre at de fortjener støtte. Det blir også helt feil. Men viktigst av alt: Det er ikke slik samfunnet skal fungere!
Vi har sett eksempel etter eksempel på dette i år. Folk som vanligvis ville ha klart seg helt fint er i økonomisk uføre. Ikke fordi de har sløst bort pengene. Nei, rett og slett bare ved å forsøke og leve å bo!
Så jeg spør igjen: Hvor i svarte helvete var det det sviktet?!?!