Fascinerende og særdeles vakkert men til tider veldig seif.
Når en artist har vært med på å lage to album som jeg hadde øverst på mine «årets beste lister» er jeg både nervøs og spent når de kommer med nytt materiale. Jenny Hval var med på Menneskekollektivet av Lost Girls i fjor, og hennes forrige soloalbum, The Practice of Love, fra 2019 er et mesterverk av et pop-ambient album.
Den siste uken har jeg til min store overraskelse sett Jenny Hval omtalt i langt mer mainstream media enn før, inkludert intervjuer i New York Times og The Guardian. Denne platen er til og med anmeldt i VG. VG, folkens! Mer mainstream får du det ikke.
Om dette er et resultat av at hun nå er på det store og kjente plateselskapet 4AD, eller fordi hun har gitt ut det som antagelig er hennes mest tilgjengelige plate til nå får de lærde strides om.
Hval har fått ovasjoner av kritikerne før. Både for musikken, bøkene (ja, hun er forfatter også) og de strålende dagboklignende tekstene, som enten synges med den særdeles nydelige stemmen hennes, eller som leses opp med verdens beste stemme for ASMR.
Les hele anmeldelsen på Musikknyheter!
