Visste du at vi trengte et album som blandet jazz, rock, prog, pop, vokalharmonier og rap? Ikke jeg heller. Heldigvis skjønte JUNO at verden trengte det.
Jeg har fulgt Thea Ellingsen Grant (vokal), Malin Dahl Ødegård (vokal), Mona Krogstad (saksofon), Georgia Wartel Collins (kontrabass) og Ingvald Vassbø (trommer) i noen år nå, og det er gledelig å se oppfinnsomheten og utviklingen deres. Jeg har også sett dem på konsert flere ganger, på alt fra jazzfestivaler til rockefestivaler. De har spilt på haugevis av konsertscener de siste årene, og det at de har spilt på så ulike typer festivaler sier litt om hvor eklektiske og varierte de er i utrykket sitt.
Dette er andre album, og jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg har funnet min første kandidat til årets ti beste album-liste, som jeg lager på slutten av året. Jeg var solgt allerede fra Bliss, som bygges opp av fingrene til Collins som danser over strengene på kontrabassen. Oppå legger Dahl Ødegård og Ellingsen Grant seg med engleaktige stemmer, og eneste minuset er at låten slutter så altfor fort.
Vi hopper deretter over til Silver som bygges opp med Krogstads lekne saksofonspill og vokalharmonier ala Efterklang. Plutselig er vi over i King Crimson og Gentle Giant-land med knallharde stabs og ropesynging. Dette er bare så inne i hampen steintøft og det hele løftes ved hjelp en improvisatorisk lek mellom bass, saksofon, trommer og vokal.
Les hele anmeldelsen på Musikknyheter.no!
