Madonna er tilbake, og hun er ikke bare tilbake. Hun er tilbake der hun hører hjemme: På dansegulvet.
En gang i tiden var oppfølgere i musikkbransjen noe man rett og slett ikke holdt på med. Men plutselig på 90-tallet begynte de å komme på rekke og rad: Tubular Bells II og III med Mike Oldfield, Bat Out of Hell II: Back into Hell med Meatloaf og Jean-Michel Jarre kom med Oxygene 7 – 13. Etter dette ble det mer vanlig, og flere artister har gjort dette, ofte i et forsøk for å komme tilbake til gamle kommersielle høyder. Elton John og Alice Cooper er vel de siste jeg kan komme på. Selv Neil Young lagde en oppfølger-skive.
Det er derfor lett å skjønne at Madonna annonserte Confessions II, en oppfølger til det forrige bra albumet hun ga ut. Seriøst, hvor mange Madonna-låter kan du navngi av de som har kommet ut etter 2005s Hung Up, gigahiten fra Confessions on a Dance Floor? Salgs- og strømmetallene har blitt halvert for hver utgivelse Madonna har gjort.
Klart, man møter dette prosjektet med en viss skepsis. Oppfølgere til ikoniske album har sjelden den samme magien som originalen. Men mot alle odds har Madonna levert sitt sterkeste album på over tjue år. Det forrige var platen dette er en oppfølger til.
