Vi har de siste dagene kommet oss gjennom Texas og New Mexico, og er akkurat nå i Arizona hvor vi har oppholdt oss noen dager. Vi er akkurat nå på 5000 feet (1524 meter) og kjørte i går over et fjell som ikke var veldig mye lavere enn Galdhøpiggen. Men likevel skogkledt og selvsagt helt snøfritt. Det eneste som røpet høyden var dottene i ørene da vi kjørte opp og ned stigningene.
I løpet av de noen tusen kilometer vi har kjørt har jeg lært at disse trailerparkene hvor folk bor er et helt vanlig og ikke noe man bare ser på film. Det samme gjelder sånne falleferdige hus som ligger midt ute i ingenmannsland, hvor det knapt nok ser ut som det er lagt inn vann. Jeg kunne ikke tenkt meg å bo i slike, men det er artig å oppleve å se det på ekte.
Som jeg nevnte i forrige bloggposting er de fleste amerikanere særdeles høflige og imøtekommende. Dette fikk vi et særdeles godt eksempel på da vi kjørte gjennom New Mexico. Nerd som jeg er, elsker jeg selvsagt tog. Så da vi passerte det knøttlille stedet Deming i New Mexico, som var så lite at jernbanestasjonen var et skur du stod og ventet i, og jeg så en rekke Santa Fe-lokomotiver i arbeid, kjørte vi inn for å se.
Mens jeg knipset rundt på området, oppdaget jeg at noen stod og jobbet på et klassisk blått Santa Fe-lokomotiv borte ved noe som jeg trodde var et lite lagerlokale. Vi kjørte bort, og jeg spurte om det var greit at jeg tok bilder av lokomotivet. Mannen som stod og skrudde ba meg gå inn på stasjonen og spørre, og pekte på lagerlokalet. Da vi kom inn der, så vi at dette var et kontor for godstransport, og inne i rommet, som var helt fritt for vinduer, satt en særdeles hyggelig dame.
Jeg forklarte at jeg var togentusiast og ville ta bilder, og hun sa at hun skulle ringe hovedkontoret for å spørre. Noe hun gjorde, og deretter tok hun oss med ut. Siden jeg ikke hadde undertegnet noen som helst papirer om sakssøking, fikk jeg ikke lov til å krysse sporet for å ta bilder fra begge sidene. Da jeg spurte om lov til å gå inn i lokomotivet, sa hun at det ikke var lov, men at hun kunne ta med seg kameraet mitt og ta bilder på innsiden for meg! Som sagt så gjort. Etter dette ble vi stående og prate inne på kontoret en halvtimes tid, og da vi skulle dra fikk jeg 2014- kalenderen for Southwestern Railroad som gave fra henne. Masse flotte bilder av tog og lokomotiver i amerikansk natur. Og hun ba oss stoppe innom og si hei dersom vi kom dit på tilbakeveien til Houston igjen. Vennlighet og serviceinnstilt. Og sånn er de fleste vi møter. Sånn gjør slike turer ekstra hyggelige.
Etter denne hyggelige opplevelsen var det tid for mer hygge. Vi kjørte inn i Arizona, og programmerte GPS-en til en adresse like utenfor Tucson. Her besøkte vi Lisa og Hanna, som blir min sønns tanter på morssiden. Hannas bestemor drev i årevis en ranch hvor hun drev avling på araberhester. Mange av disse ble brukt i et hesteshow i Orlando kalt Arabian Nights. Dette ble drevet av Hannas far, og hun har også jobbet der i mange år.
Bestemoren til Hanna døde i februar, og tiden etter har Hanna drevet ranchen, og gjort den klar til at University of Arizona skal overta den. Jeg har ikke sett Lisa og Hanna på 7-8 år, så det var et særdeles hyggelig gjensyn. Vi ble tatt med rundt og fikk treffe en rekke flotte hester, og fikk se ranchen, som etter norsk målestokk var stor. På turen rundt fikk vi se fjellkjeden som lå nord for ranchen bli badet i den berømte Arizona-solnedgangen.
Kvelden kommer fort i området her, og etterpå satt vi i bakhagen og så på en fantastisk stjernehimmel, mens vi spiste mat. Stjerneskudd fikk man også sett. Siden vi var utenfor byen var det ingen lysforurensing som ødela utsikten. Som de sier i Men in Black: Vi ser aldri på stjernene mer, gjør vi vel? Man burde gjøre det oftere. Det er utrolig vakkert, noe som slår meg hver gang jeg er oppe på Varden i Molde på nattestid.
Dagen etter kjørte vi til Phoenix og gikk litt amok på et par kjøpesentre. I Phoenix gjorde jeg også mitt neste intervju, denne gangen med en moldenserinne, som jeg skal holde anonymt akkurat nå. En ting er at jeg ikke vil røpe hva du kan få lese i Romsdals Budstikke mot slutten av måneden, men hun jeg intervjuet vil ikke at foreldrene skal få vite det før de sitter ved frokostbordet og leser lørdags-RB og får kaffen i vrangstrupen.
Intervjuobjektet tok oss med på en liten fjelltur utenfor Scottsdale og vi fikk sett enda litt mer av solnedgang i Arizona. På kveldstid fant vi det så langt beste hotellet vi har bodd på og vurderte nesten å bli en natt til bare på grunn av komforten. Men bare nesten. For vi er ikke lei av kjøring riktig enda. Forøvrig det femte hotellet vi bor på, og den femte måten å slå på dusjen på. Kom igjen, USA. Litt standardisering, hæ? PS! Når man må ha instruksjoner for å slå på dusjen, har man mislykkes med designet. Jeg bare sier det, altså.
Vi treffer også på en god del syklister, både i byene og langs landeveiene. Ifølge folk vi snakker med er sykling blitt mer og mer populært i USA, og ikke bare det: Det legges til rette for sykling! I Houston hadde man bysykler. I tillegg lages det egne sykkelveier, som er godt merket, og logisk lagt opp. Der det ikke er egne sykkelstier, henger det skilter langs veien hvor det står: «Share the road. Bicycles are traffic too.» Og her vi er nå, i Sedona Arizona, henger det skilter hvor de med stolthet proklamerer at dette er den mest sykkelvennlige plassen i hele staten. Sånn skal det være!
Jeg hadde i går en av mine største naturopplevelser noensinne, men det får vente til neste bloggposting. Vi skal nå snart og få med oss soloppgangen. Bartenderen på baren vi var i går tipset oss om en fin plass et stykke ned i veien her. Som sagt: Vennlighet og imøtekommenhet. Det er en lekse å lære her et sted. Tror jeg.