Motorpsycho – Yay!

Trønderne både korter og toner det ned på sitt ørtende album.

Ved nyttår mistet Motorpsycho nok en gang trommisen sin (den femte i rekken). Men det kan likevel ikke være forklaringen på hvorfor det nye albumet har så lite trommer på seg som det har, for det meste er spilt inn i studio på Svartlamon i Trondheim under pandemien 2021. De spilte inn så mye at de hadde materiale nok til to album, men har likevel klart å begrense seg til en plate på ca 45 minutter. Slik man gjorde i gode gamle dager, før CD-en gjorde det mulig å lage plater på 74 minutter. Det er også mulig at det er produsentene Reine Fiske og Fredrik Swahn som har barbert bort mye. De får i hvert fall i presseskrivet like mye ære for denne platens tilblivelse som Motorpsycho selv gjør.

Etter omtrent et tiår med episk og svevende, men likevel hardtslående og drittøff, prog har Motorpsycho på dette albumet tonet det veldig ned. Dette vil kanskje være gode nyheter for de som elsket Motorpsycho på 90-tallet, men som falt av lasset etter hvert som låtene ble lengre og lengre. Eller for å sitere en gammel kompis og rockejournalist: – Da de forsvant inn i tåkeheimen klarte jeg ikke å henge på mer!

Jeg vil ikke bruke klisjeen om at de vender tilbake til røttene, men det er særdeles akustisk og harmoniene, vokal og stemning er litt tilbake til den lette psykelia-fasene de har vært innom før. Litt powerpop er det også, og det er fortsatt flere elementer av prog.

Patterns og albumets lengste spor, Hotel Deaedalus er vel det nærmeste vi kommer progrocken de har laget på de siste skivene sine. Her er det takt og stemningsskifter, full orkestrering, synth, gitarsoloer og pompøst så det gnistrer! Liker! Og når jeg sier det lengste sporet, så er det sju minutter og 46 sekunder langt. Hele ti spor har det blitt plass til, og snittlengden på låtene på albumet er rundt fire minutter.

Les hele anmeldelsen på Musikknyheter.no!