Brutaliseringen av arbeidslivet bare fortsetter og fortsetter. Og nå ser det ut til at det er fritt fram for knusing av fagforening, bare du er rik nok.
Sykefraværet diskuteres stadig. Politikere, arbeidsgivere og kommentatorer leter etter forklaringer på hvorfor så mange mennesker blir sykmeldt. Altfor ofte pekes det på individet: Folk tåler mindre, kravene er for høye, eller arbeidstakerne må «ta seg sammen». Men kanskje bør vi i stedet rette blikket mot arbeidslivet selv.
Saken om Tesla i Sverige illustrerer denne utviklingen på en urovekkende måte. Etter nær tre år med streik for å oppnå tariffavtale har IF Metall avsluttet konflikten fordi Tesla skal ha kjøpt ut de streikende fagforeningsmedlemmene. Ifølge fagforeningen fikk de streikende penger mot at de sa opp jobbene sine. Både svensk og norsk fagbevegelse omtaler dette som fagforeningsknusing og som et brudd med de grunnleggende prinsippene den nordiske arbeidslivsmodellen bygger på.
Det mest oppsiktsvekkende er kanskje ikke at et milliardkonsern brukte økonomiske muskler for å avslutte en konflikt. Det oppsiktsvekkende er signalet dette sender: Dersom ansatte organiserer seg og stiller krav om medbestemmelse, kan arbeidsgiveren ganske enkelt kjøpe dem ut og bli kvitt problemet. Da forvandles ansatte fra medspillere til kostnader som skal håndteres.
Den nordiske modellen har gjennom flere tiår vært bygget på en annen tanke. Tariffavtaler, fagorganisering og samarbeid mellom partene har gitt ansatte en stemme og bidratt til trygghet, tillit og relativt små konflikter. Dette har ikke bare vært bra for arbeidstakerne, men også for produktiviteten og samfunnsøkonomien. Når slike mekanismer svekkes, øker risikoen for et arbeidsliv der frykt, usikkerhet og maktesløshet får større plass.