En slik følelse av panikk og at alt håp var ute har jeg aldri noensinne følt før jeg stod på Warsaw Modlin-flyplass halv seks en lørdag morgen, og jeg skulle vært på Warsaw Chopin, 75 km unna.
Språkproblemer og uklare bussruter hadde gjort at jeg hadde havnet på den lille flyplassen til Polens hovedstad. Som på dette tidspunktet så ut til å være stengt. Jeg hadde ikke sovet den natten, og stod nå og kjente kaskader av svette begynne å samle seg i panne og rygg. Klokken var kvart på seks på morgenen, og jeg måtte være ved gaten kl 07:05.
Bare noen timer tidligere hadde jeg slått av noen ord med mine store musikalske helt Jean-Michel Jarre. Det skjedde i lobbyen på hotellet både han og mange av oss som hadde reist til byen i Radom for å se den første konserten hans på sommerens turné bodde. Han hadde bare noen timer tidligere fylt stadion i Radom og som vanlig servert oss et show med låter fra det meste av karrieren, de fleste i oppdaterte versjoner, og en masse lys, laser og animasjoner. Og for en gangs skyld var jeg ikke der for å jobbe, jeg skulle bare nyte musikken og showet.
Jeg og en gjeng med venner fra Jarre-fansen, som pleier å møtes på konsertene hans, hadde tilbrakt noen dager sammen før konserten, og jeg hadde sagt adjø til de andre litt tidligere den natten. De var ikke som meg, som måtte ta flybussen ti på fem om morgenen, og gikk derfor å la seg. Jeg innså at jeg måtte dra til busstasjonen om bare to timer, så jeg bestemte meg for å døgne.
Og nå, etter all denne lykken, stod jeg altså nå på feil flyplass, og ante ikke min arme råd. Plutselig så jeg to sikkerhetsvakter. Og mirakel over alle mirakler: De kunne engelsk! Oh, lykke! Jeg forklarte situasjonen og så på ansiktsuttrykkene deres at de begge mente situasjonen var håpløs. Men så grep den ene av dem mobilen, og sa til meg: «Could you afford a taxi trip to Chopin?» Jeg nikket febrilsk, for jeg hadde i min panikk sjekket hva en ombooking ville koste meg: 21 000, pluss overnatting i København.
Han ringte med mobilen, og minnet meg om The Wolf i Pulp Fiction: «I solve problems»: Jeg: «I’ve got one».
Etter å ha lagt på ba han meg følge ham. Vi gikk utenfor flyplassen og bort til taxiholdeplassen. Han sa at taxien skulle komme om ti minutter. Og det stemte. Da taxisjåføren kom ut snakket vakten med ham. Idet jeg satte meg inn i taxien sa vakten til meg: «I told him to break all the speed limits to get you there! Good luck!» Jeg kunne ikke annet enn å takke og takke, men forbannet meg på at jeg skulle spore dem opp i ettertid for å få oversendt takk til dem.
Taxisjåføren kjørte ut på motorveien og jeg regnet ut i ettertid at vi hadde en snittfart på 140 km/t, men store deler av turen gikk i nesten 200. Jeg har aldri noensinne vært så redd i bil i hele mitt liv, og knep øynene igjen hver gang jeg var sikker på at vi skulle kræsje, eller ikke klare å stoppe for et rødt lys. Kroppen var anspent hele turen, for jeg var livsikker på at dette kom jeg ikke til å nå.
Fem over halv sju parkerte vi utenfor flyplassen, og jeg hadde da en halvtime på å komme meg ut til flyet. Jeg hadde endelig litt flaks, og gaten min var rett innenfor sikkerhetssjekken, så jeg kunne sett meg ned å roe meg litt før jeg gikk ombord.
Og ja, jeg har sendt en melding til kontaktadressen jeg fant til flyplassen om at de må forfremme de to sikkerhetsvaktene som var på jobb den morgenen. Jeg har ikke fått noe svar enda, men forhåpentligvis får de meldingen. Jeg skal følge opp om jeg ikke hører noe. Taxisjåføren min fikk 1500 kroner, og masse takk fra meg, så der synes jeg takknemlighetsgjelden er betalt.
Akk, ja. Konserten og det å henge med Jarre-vennene mine var da flott. Og været var bra. Her er noen bilder og litt video:
