En gang i tiden hadde man sjansen til å se en kinofilm én gang. Kanskje to eller tre om den gikk ekstra lenge på kino, og du fikk ekstra lommepenger.
Og om NRK hadde fått et anfall, og viste konsert (gjerne natt til 1. mai for å holde oss borte fra gata), så var det eneste sjansen du hadde. Fikk du ikke sett Live Aid i 1985, slik som jeg ikke fikk fordi jeg satt på fly til Spania? Neivel! Da har du ikke flere sjanser!
Dette kan i et rosenrødt skjær av nostalgi kanskje virke sjarmerende den dag i dag. Nå overveldes vi av informasjon, og det er heller ikke noe problem å få sett alle hendelser som er fanget på film, om igjen og om igjen, ved å trykke på noen knapper. Er det å vente at man ikke lenger har oppmerksomhet til mer enn videosnutter på tjue sekunder?
Pink Floyds konsertfilm Live At Pompeii, er et stjerneeksempel på en svunnen tid. Den var noe Pink Floyd-fans som kom til på 80-tallet bare hørte myter om. En konsertfilm spilt inn over flere dager i oktober 1971 i ruinene av Pompeiis romerske amfiteate, med kun kamerateamet som publikum. Den viser et band i en overgangsperiode fra en evig søken etter sin identitet fra da bandets grunnlegger, Syd Barret, forlot dem tre år tidligere, til et selvsikkert band som endelig har klart å finne sin musikalske retning.
