Steve Hackett gjestet Oslo og Sentrum Scene denne uken, og jeg tok med meg kamera og OneNote (notatblokken) min og dro sørover. Ble jeg skuffet?
Steve Hackett var tilbake i Norge for andre gang på litt over et år onsdag. I 2024 spilte han i Bodø og denne gangen var det et stappfullt Sentrum scene som tok imot ham og bandet hans.
– Norge har alltid tatt så hyggelig imot meg, sa Hackett i begynnelsen av konserten.
Det hele startet med åpningssporet fra hans siste album The Circus and the Nightwhale fra 2024, People of the Smoke. Pent nok, men verken den eller Circo Inferno fra samme album var det helt store. Da satt Devils Cathedral fra Surrender of Silence mye bedre. Et skikkelig tøft spor med føttene solid plantet i både heavy metal-sjangeren og progrocken. Lyssettingen fungerte også fint for å sette stemningen her. Kombinert med keyboardist, og musikalsk ansvarlig for bandet, Roger Kings krydring med akkurat passende dommedags-synth var det konsertens beste øyeblikk før pause.
Every Day fra Spectral Mornings som kom ut I 1979 har noe irriterende lettebent over seg. Den er litt stakkato, med tilløp til reggae, og en sound som var egentlig forut for sin tid. Det låter veldig 1980-talls flinkismusikk ala Lava og Mezzoforte fra 1983-ish, og om en ikke like gørr.
The Tower Struck fra klassikeren Voyage of the Acolyte satt som vanlig som et skudd, men den ledet rett inn i en av de største kardinalsyndene et band kan gjøre: Bass-solo! Man skal aldri, aldri, aldri la bassisten kjøre solo, selv om den framføres av Jonas Reingold. Det er urkjedelig, spesielt når de begynner å leke funky. Selv om det er veldig sympatisk av Hackett og gi musikerne sine solo-øyeblikk gjennom store deler av konserten, så burde dette droppes. Fysjom!
Les hele anmeldelsen og se bildegalleri på Musikknyheter.no!
