Det finnes artister som slipper album. Og så finnes det Robyn, som slipper følelsesmessige meteoritter.
Jeg husker fortsatt sommeren 2005. Bruddet var et faktum, og jeg holdt på å flytte inn i ny leilighet for meg selv. Videokanalen The Voice (husker du den?) stod på. Mens jeg stod på kjøkkenet og ordnet noe kom det en låt på som gjorde at jeg stoppet opp. Stemmen, melodien, sårheten og intensiteten i låten Be Mine gjorde at nakkehårene reiste seg. Teksten traff meg i solar plexus. «Dette kjenner jeg meg igjen i. Dette liker jeg!» tenkte jeg.
Jeg fikk det derimot ikke til å stemme overens med at dette skulle være ungjenta som hadde hatt en skikkelig enerverende låt kalt Do You Really Want Me bare noen år tidligere. Her måtte noe ha skjedd. Og det hadde jeg rett i.
Robyn hadde gjort opprør mot alle som ville forme henne til noe hun ikke var, og de siste 21(!) årene har hun gjort sin greie, slik hun vil. Og akkurat som noen av de beste artistene blir hun bare borte i årevis, for så å stikke hodet fram igjen. Og hun ber ikke om oppmerksomheten. Hun tar den!
