Röyksopp med solid hjemkomst til Norge og Oslo, sammen med Astrid S og Susanne Sundfør og masse lys, laser,dansere og røyk.
Dette er tredje gang jeg ser Röyksopp på åtte måneder, og hver konsert har hatt sine unike opplevelser under promoturneen for Profound Mysteries-trilogien. Setlisten har variert hver gang, og selv om laserne, lysshowet, kostymene og danserne har vært de samme, så har også showet utviklet seg underveis. Det er tydelig at Torbjørn og Svein i elektronika-duoen ikke vil gjøre det samme om igjen og om igjen. Omtrent som en av deres forbilder, Jean-Michel Jarre, som de også spilte over anlegget før de kom på scenen.
Det hele startet med Impossible fra første albumet av trilogien. Her dukket det også opp en forandring fra sist jeg så dem. For denne gangen hadde de med seg vokalist som sang, i stedet for å bare bruke Alison Frapp på teip. Om det var Alison som var på scenen, vet jeg ikke, men denne sangeren dukket opp flere ganger under konserten.
Röyksopp vrir, remikser og spiller til tider synth og perkusjon over sekvensene som bygger opp låtene. Det er tydelig at de har full kontroll og kan dra konserten i retninger som de ikke har vært gjort før. Da This Time, This Place… går i gang er det som å være på et god gammeldags raveparty, selv om store deler av de minst 10 000 som var på konserten sitter. På gulvet er det derimot full dans, armer i været og ukontrollerte bevegelser.
Les hele anmeldelsen på Musikknyheter.no!
Sjekk bildegalleriet mitt her:
