Skal man bedømme ut fra Röyksopps tredje plate åtte måneder så holder den klisjeen stand.
Greit nok, det gikk nesten åtte år fra de la opp som plateartister til de kom tilbake med nytt materiale, så kanskje de hadde masse uutgitte låter å velge av og tok kun de beste. Ifølge presseskrivet har flere av disse låtene spor helt tilbake til slutten av 80- og starten av 90-tallet. Det er likevel ingen tvil om at det er Röyksopp du hører på. Om du hadde satt på noen av disse låtene for meg uten å si hvem det var ville jeg visst det. Akkurat som de store elektronika-heltene Röyksopp er fan av har de utviklet sin egen sound. Det er kult det.
Om man hører på Profound Mysteries-trilogien samlet er det en rød tråd gjennom det. Når man på toppen av det hele tar med alle de andre elementene som dette prosjektet inneholder, nemlig video, nettsider, grafikk, animasjoner, turné og foto må dette være et av de mest gjennomførte prosjektene et norsk band har gjort. Når det er sagt så går det litt mer på tomgang her på volum tre enn på de to foregående. Men det som er bra er så bra at det trekker helhetsinntrykket kraftig opp.
So Ambiguous er Röyksopp ala ala The Inevitable End med Jamie Irrepresible på vokal og den sløve beaten som de hiver på denne type låter. Det pøses på med masse ekte strykere, fløyte bass. En slags We Have All The Time in the World fra James Bond møter Röyksopp. Det er en mektig og fin start spesielt med koret på slutten.
Les hele anmeldelsen hos Musikknyheter.no!