Dissen er i full fart. Fram og tilbake. Han er et eneste stort smil. Latter. En herlig lyd. Så stillhet. Tenkende.
”Pappa?”
”Ja?”
”Hvorfor ble kobraen til en brilleslange?
”Å, det var bare i den sangen jeg sang i går det. Det var en kobra som ikke så bra derfor gikk han til en øyelege som var sebra.”
”Er øyelege en doktor?”
”Ja, det er en doktor.”
”Hvorfor bet han ikke doktoren”?
”Hva?”
”Du sa at kobraen var farlig og at den kunne bite”
”Det kan den, og den er veldig giftig.”
”Gjør det vondt?”
”Å bli bitt? Ja, det vil jeg tro”
”Kan du dø?”
”Ja, men…”
”Slik som Bobby?”
”Hva?”
”Slik som Bobby, hamsteren min.”
”Ja, akkurat slik som Bobby.
”Var det en slange som bet Bobby?”
”Nei, nei, han døde fordi han ble så gammel. Han likte så godt å bo hos deg at han levde lenger enn de fleste hamstere.”
”Er alle sammen farlige?”
”Bobby var ikke farlig.”
”Nei, slanger.”
”Ikke alle, nei. Men noen er det.”
”Kan vi kjøpe en ny hamster?”
”Ja, men ikke før til høsten. Nå er det vår og vi skal være ute mye og reise mye bort.”
”Når det blir sommer, ja. Hvorfor er det så mye blomster hvis det ikke er sommer enda?
”De vokser om våren, og det er vår nå.
”Hvor kommer blomstene fra?
”Fra bakken. De vokser opp fra jorden.”
”Han vil bli jord.”
”Hvem?”
”Bobby.”
”Ja… ja, han vil bli til jord.”
”Kommer blomstene til å spise han?”
”Ja, sånn kan man vel si det. Bobby blir til jord og blomstrene bruker ham for å vokse.”
”Kanskje de ikke liker hamster. Hva skjer da?”
”Jeg er sikker på at de synes han er kjempegod.”
”Jeg vil prøve sklia nå.”
”Ok.”
Jeg løfter ham ut av dissen, kysser pannen hans og setter ham ned. Han hopper og spretter bortover mens hunden løper lekent ved siden av. Jeg går litt bak og tenker tilbake på akkurat slike øyeblikk fra da jeg var liten. Små øyeblikk. Hverdager. Uten bekymringer. De som deler dem med deg blir for alltid en del av deg. Med en varm og god følelse inne i meg setter jeg meg ned og ser på mens han leker i sklia.
Tidligere publisert på engelsk i min gamle blogg, og på norsk i Saltenposten