Den sunnmørske popartisten viser at det andre albumet ikke behøver å være vanskelig likevel.
Så var vi her da, på det såkalt vanskelige andrealbumet. Min første reaksjon var – Virkelig? Bare andre album?
For Sigrid har vært i rampelyset og vinden så mye at det er lett å glemme at så langt har hun gitt ut to EP-er og ett album. Det føles bare som så mye mer. Det hun har gitt ut har vært popmusikk av ypperste merke så langt, og singel-dryppene som har ledet opp mot How to Let Go har vært svært lovende, de også.
Albumet handler om det å bli voksen, kjærlighet så klart og om å være fornøyd med og akseptere seg selv. Tekstene later til å være personlige, men jeg vet ikke. Hun har uansett vært åpen på at hun føler at hun er på et veldig bra sted i livet, og det gir dette albumet virkelig inntrykk av. Det er også artig å se en klar musikalsk utvikling for sunnmøringen.
Sigrid har også vokst som vokalist, noen hun viser til fulle på flere av de mer rolige låtene. Men dessverre går hun i fellen som alt for mange, spesielt kvinnelige, vokalister gjør: Det synges mye. Veldig mye. Det gjør at en i utgangspunktet utrolig fin låt som Last to Know, hvor det bare er hun og et piano, kan bli litt enerverende dersom man ikke er i humør for en sånn type låt.
Les hele anmeldelsen på Musikknyheter.no!