Sivert Høyem med ny plate, inspirert av fiskevær, sagn og Hamsun. Jeg tok en prat med ham og vi gikk gjennom hele albumet, låt for låt.
Nyksund er et fiskevær nord på Langøya i Vesterålen, litt under en times kjøring fra Sortland. Fiskeværet ble fraflyttet i 1970 og ble en spøkelsesby. Utover 1980-tallet kom tyske kunstnere og begynte å blåse liv i stedet og i dag er det noen få fastboende som jobber med helårsturisme. Plassen er cinematisk og har blitt brukt i filmer som Etter Rubicon og Insomnia.
I 2021 dro Sivert Høyem, som har vokst opp under en times kjøring til Nyksund, med seg musikere, lydtekniker og fotograf for å jobbe med neste soloprosjekt. Første smakebit kom i fjor høst med låtene The Rust, som Musikknyheter kåret til fjorårets femte beste låt, og Aim for the Heart. Fredag kommer albumet, On an Island ut. Et album Høyem sier viser en annen side av ham enn vi har hørt før.
En mandag formiddag morgen, nesten to uker før albumslipp, tok vi en prat med en nytrent Sivert Høyem, som fikk seg en kaffekopp og litt snus før vi satte i gang.
Nedtonet
– Jeg tenkte vi kunne gå gjennom albumet, låt for låt.
– Ja, stemmer, det var det vi skulle gjøre. Sånn er artig.
– Det er gøy, ja. Jeg liker veldig godt å gjøre den type intervjuer. Så la oss starte med åpningslåten, som også er tittellåten. On an Island. Den er jo veldig minimalistisk og nedtonet.
– Det var vel en av de første låtene jeg skrev til albumet etter at jeg hadde bestemt konseptet med hvordan vi skulle spille det inn. At vi skulle opp til Nyksund og gjøre det rimelig minimalistisk, med alle musikerne i samme rom og spiller det inn så live som vi klarte. Så da jeg skrev den var jeg veldig inspirert av konseptet og det å endelig skulle få gjøre noe oppe i Nord Norge, i hjemtraktene. Det var en ambisjon for meg å få inn noe som hadde med mitt forhold til der jeg kommer ifra å gjøre. Det var hele tiden klart at låta skulle komme først på albumet og være en slags ouverture. Det var egentlig meningen at den skulle være halvparten så lang, men så ballet det litt på seg. Så den fikk til slutt en veldig standard låtlengde. Tekstlig er det jo en veldig bred tekst. Den er nesten litt sånn mytisk, om to ikke navngitte personer som traff hverandre på en øy.
– I låta sier du: “And I love you more when you love me less”. Dystert?
– Ja, er det ikke ei bra linje, eller?
– Joda, den er jo strålende. Men hva hadde du i tankene når du skrev den?
– Jeg vet ikke hva jeg hadde i tankene da den dukket opp. Men er det ikke av og til sånn da at når den ene parten trekker seg unna så blir den andre desperat og lengter etter noe som egentlig aldri eksisterte i forholdet. Dette er ikke en personlig tekst, lite av plata er det, egentlig. Det er ting jeg har lest, sett og hørt og observert gjennom livet, og så har jeg blandet det sammen og laget historier ut av det.
– Interessant at du sa at denne låten skulle være en intro, for det jeg tenkte da jeg hørte albumet første gang var at den glir rett inn i Two Green Feathers. Det er nesten som at den er en intro til den.
– Ja, det har på vært litt sånn at de to hører sammen, og at Feathers derfor skulle være nummer to på albumet. Det kom en del forslag fra andre folk om at The Rust burde vært tidligere på skiva enn det den er, men jeg var veldig bestemt på at det var bestemt for lenge siden at den skulle være lenger ut.
Les hele intervjuet på Musikknyheter.no!
