Lerche snakker om fyllesyke i studio, Moulin Rouges innflytelse, og en tidsånd der virkeligheten overgår alle advarsler.
Om ti dager er det ett år siden sist jeg intervjuet Sondre Lerche. Den gang feiret han 25 år som artist, jobbet med konsertfilm fra Den Norske Opera og hadde planer for både ambient-utgivelser og ny plate.
– For snart ett år siden snakket vi om jubileet ditt. Hvordan ble 2025 for deg
– Jeg synes det ble bra, men det var et usynlig år, på en måte. Jeg har jobbet enormt, men mest i studio. Det blir mye grubling, skriving og frustrasjon når man prøver å komme i mål. Det er det interne arbeidet, der du holder på lenge med ting – noen låter kommer lett, andre sitter langt inne. Jeg har holdt på med det som skal være oppfølgeren til Avatars of Love. Og nå kommer denne EP-en, Turning Up the Heat Again men i studio er det skrevet og spilt inn ganske mye musikk over flere år. Og i 2025 ble det en intens innspurt.
Å fange det som skjedde på scenen
Han forteller også at konsertfilmen fra Operaen, Stop Time, tok tid.
– Det ble et eget prosjekt hvor ambisjonene tok litt overhånd. Vi har klippet og mikset filmen for kino, og jeg ble ambisiøs underveis.
– Ble du fornøyd?
– Ja. Det ble bedre enn jeg torde å håpe. Ofte er konsertopptak skuffende – du husker noe majestetisk fra scenen eller salen, og så ser du det på skjerm og tenker ‘hm’. Her følte jeg vi fanget det vi gjorde, selv med begrensede premisser. Filmfolkene måtte være helt usynlige for publikum, så ikke opplevelsen ble forstyrret.
Filmen har allerede vært på kino, og flere forestillinger skal det bli.
– Vi viste den på Øya, på Klingenberg og på BIFF i Bergen. Og så skal den vises på Vega Scene i Oslo 24. februar. Jeg holder litt igjen på strømming – alt er så tilgjengelig nå om dagen, så det er fint å kunne vise den i kinosal når vi først har laget den for det.
– Dere gjør også konserten én gang til i Bergen.
– Ja, i Grieghallen 24. januar. Det var viktig å ta den til Bergen, for bergensere blir fort grinete når ting skjer i Oslo, og ikke der. Grieghallen er annerledes enn Operaen, men veldig flott. Vi får gjenopplive muskelminnet og tilpasse oss en annen sal.
