Visjonæren innenfor progrock bryter alle regler og leverer et post-pandemisk mesterverk.
Visste du at Steven Wilson har gitt ut haugevis av plater som ingen vet er laget av ham? Dette er for det meste elektroniske kuriositeter, som alle er utgitt under ulike artist- og prosjektnavn. Dette gjør han for å kunne lage musikk uten alle forventningene som følger med når han har sitt eget navn på omslaget. Det vitner også om en kunstnerisk arbeidsom sjel, som er i bransjen på grunn av musikken, og ingenting annet. Det er i denne ånden hans siste soloalbum The Harmony Codex er laget. Det er et 65-minutters elektro-organisk opus som er stort både i omfang og skala.
Wilson har alltid vært åpen om hvor mange ulike sjangre han selv hører på. Men han har aldri forsøkt å hive alle disse sjangrene inn på ett og samme album. Før nå!
The Harmony Codex er et produkt av lockdown. Pandemien spøker hele tiden i bakgrunnen. Covid-fast i sin egen stue fant en grublende Wilson ut at han nå var fri til å lage akkurat den plata han ønsket, med samarbeidspartnere fra hele verden bare en e-post unna.
Listen over personer som har vært med på plata er gigantisk, og varierer sterkt fra låt til låt. Det får alt fra kunstige og organiske arrangementer til samples og gitarsoloer. Tre sanger er omtrent 10 minutter lange, mens andre klokker inn rundt fire. Hører du på plata i kronologisk rekkefølge (og det skal man jo) vil du høre både mørke, huleboeraktige trommemaskiner (på den svært stemningsfulle åpningslåten Inclination), kaskader av Americana (What Life Bring) og drømmende synth- med ASMR-lignende fortellerstemme fra Wilsons kone. Det verste er at alt bare fungerer!
Les hele anmeldelsen på Musikknyheter.no!
