Det er lenge siden jeg har hørt et album hvor jeg bare har tenkt: – Endelig noe nytt og annerledes som kan sjokkere meg og utfordre meg litt.
Dreams and Conjurations av norske Sturle Dagsland gjør nettopp det. Dette er et kraftverk av en plate, med et lydbilde som jeg ikke kan huske å ha hørt før. En slags blanding av Dead Can Dance, Björk, Medieval Babes, Skinny Puppy, Yello, Mike Oldfield, Fever Ray, Philip Glass og ting du aldri har hørt om eller tenkt over før.
Når du da legger til en krydderblanding av tribal beats, norsk folkemusikk, metal, rave og avantgarde popmusikk begynner du KANSKJE nå nærme deg en beskrivelse av dette. Det er som du formelig kan se flammene slikke opp etter fjellveggene mens stammen er samlet i en kaskade av dansende kropper. Mens Dagsland selv står som en sjaman foran bålet og i det ene øyeblikket growler og neste synger med kastrat-stemmer som ville fått Bee Gees til å gnisse tenner av misunnelse.
