Med tilbakeblikk på fortiden, mens de peker mot framtiden.
På tidlig 70-tall var tyske Edgar Froese en visjonær musiker. Han var en visuell artist like mye som han var en musikalsk en. En som ønsket at Tangerine Dreams musikk skulle ha det han kalte «gjennomsiktighet». Og gjennom hele det tiåret lagde bandet en rekke banebrytende album innenfor den voksende elektronika-sjangeren. En sjanger de, sammen med Wendy Carlos, Kraftwerk og Jean-Michel Jarre var både med og starte, og gjøre populær. Spesielt var albumene Atem, Zeit, Phaedra og Ricochet strålende eksempler på dette.
Fra midten av 80-tallet og utover 90-tallet ble derimot leken med sequncere og den improviserte musikken mer og mer byttet ut med tannløs synth-pop, fylt av kjipe presets og til tider noe av det verste New Age-sjangeren kunne by på. Det var også en rekke utskiftinger i bandet, og kun Froese var konstant med.
Men på 2000-tallet skjedde det noe. Sammen med filoinist Hoshiko Yamane og elektronika-artistene Thorsten Quaeschning og Ulrich Schnauss så det ut til at Froese fant tilbake formen. Det var som om ungdommene fikk ham til å innse hva som gjorde Tangerine Dream så bra en gang i tiden: Å kombinere repeterende digitale rytmer med lag på lag med lyd som var som tekstur oppå sequencerne.
Froese døde i 2015, men det strålende albumet Quantum Gate som kom i 2017 var bygget på hans musikalske kladder og ble gjort ferdig med hans velsignelse.
På det nye albumet Raum hadde det nye Tangerine Dream tilgang til hele lydarkivet hans fra og med 1977 til 2013. På den måten har albumet den lydmessige kontinuiteten som gjør at det hele henger sammen med Froeses utgave av bandet. Det er til og med Mellotron-fløyter på Along the Canal, som et ekko fra en tidligere era.
Les hele anmeldelsen på Musikknyheter!
