Ikke mye pastell og 80-talls-vibber igjen, men desto mer substans.
Tears for Fears er blant disse bandene og artistene som plutselig bare forsvinner i årevis. Bandet solgte enorme mengder av de tre første albumene The Hurting (1983), Songs From the Big Chair (1985) og The Seeds of Love (1989). Og det er spesielt albumet fra 1985 de er kjent for. Hitene Shout og Everybody Wants to Rule the World er begge to mesterverk innenfor popmusikken, og begge gikk til førsteplass i USA. Siden disse låtene gikk konstant på radio også i Norge ble jeg svært overrasket da jeg nå sjekket og fant ut at kun Shout var inne på VG-lista og albumet ikke kom høyere enn 17. plass, mens oppfølgeren kom på 14.
Og det ser ikke ut som at den 18 år lange pausen siden forrige utgivelse har gjort at folk i Norge har savnet dem. The Tipping Point har ikke vært inne på listen, og den glimrende tittellåten var heller ikke inne på single-listen da den kom ut i høst. Derimot har det gjort det skarpt i resten av verden, med andreplass i England, åttende i USA og ellers har det væt topp 10 og topp 20-plasseringer i Europa og Australia.
Jeg skrev pop over her, men musikken til Roland Orzabal og Curt Smith har alltid hatt en kompleksitet i over seg som ikke gjør det så overraskende å høre at de har Genesis og King Crimson på listen sin over favoritter. Tekstene er også litt for smarte til å kunne avskrives som enkel pop. Det er rett og slett prog-pop, litt i det landskapet Steven Wilson har ligget på de siste albumene sine. Tittelkuttet her kunne vært hentet fra det siste albumet hans, for eksempel.
Les hele anmeldelsen på Musikknyheter!
