Siden tilbakemeldingene på Slade-listen min var så bra skal jeg nå gå gjennom hele diskografien til favorittbandet mitt over alle: Yes! Hva har Chicken Curry og yogier med Yes å gjøre? Les og bli vis!
I listen under har jeg valgt ut den låten/komposisjonen jeg mener er den beste fra hvert album Yes ga ut de første ti årene av sin karriere.
Mye har vært sagt og skrevet om Yes, men det er først de siste 15 årene at bandet har fått den respekten blant musikkskribenter som de fortjener. Fra midten av 70-tallet, utover 80-tallet og inn på 2000-tallet var Yes ansett som pretensiøse dinosaurer som lagde alt for lange låter. Rolling Stone Record Buyer’s Guide gikk til og med inn og reduserte karakterene med en stjerne på samtlige Yes-album som var gitt ut fram til da, slik at det skulle framstå som om at RS alltid hadde mislikt Yes. Noe som bare er tøys.
Det blir også sagt at punken drepte progrocken, som Yes var en de fremste eksponentene for. Dette er bare tullball og omskriving av historien. Faktum er at Yes hadde aldri hatt et større publikum enn under punken, og de lå på topp 10 over det meste av den vestlige halvkule. Imponerende, tatt i betraktning at vi ikke snakker om enkel musikk. Men den største suksessen skulle komme med MTV og mannen som lagde Video Killed the Radio Star.
Første utgave av Yes var samlet i 1968 i London. Som de fleste band på den tiden hadde de base rundt Wardour Street og hang på vannhullet La Chasse, like ved legendariske The Marquee. Vokalist Jon Anderson og bassist Chris Squire ble introdusert av eieren av La Chasse og de fant ut at de likte Simon & Garfunkel, Beatles, Vanilla Fudge og vokalsterke band som Beach Boys. Squire tok med seg gitarist Peter Banks fra sitt forrige band, og dro også med seg keyboardist Tony Kaye. Etter å ha lest en annonse i Melody Maker fra en trommis som trengte band ble Bill Bruford dratt inn.
Yes gjorde seg kjapt bemerket ved å ta datidens hitlåter og omarrangere dem til det nesten ugjenkjennelige, gjerne ispedd hele seksjoner fra klassisk musikk og tittelmelodiene til tv-serier. Dette var lenge før samplingens tid. De var sterke både musikalsk og vokalt, og Jon Andersons særdeles lyse tenorstemme gjorde sammen med harmoniene til Squire og gitarist Banks at bandet fikk en helt spesiell sound. De gjorde seg så bemerket at da superbandet Cream (med Eric Clapton, Ginger Baker og Jack Bruce) skulle holde avskjedskonsert i Royal Albert Hall var det Yes som fikk oppdraget som oppvarmere.
Ikke lenge etter fikk de kontrakt med Atlantic Records, og bandet, som nå også skrev låter selv, gikk i studio for å lage debutalbumet.
Yes (1969)
Dette var i gamledager da et band fikk noen album på å utvikle seg. Og det er tydelig at dette var et band som overhode ikke var klare for verdensuksess. Ikke for det, det er slett ingen dårlig debut, men produksjonen er svak, det er enkelte låter som kunne vært ugjort og bandet selv var langt fra fornøyd. Platen inneholde også to coverlåter. En jazzete versjon av I See You av The Byrds og en knalltøff cover av The Beatles-låta Every Little Thing. Sjekk vokalharmoniene og arrangementet på den! Dette bandet var sultent!
Vokalist Anderson var knallharde på at alle skulle være med og skrive og arrangere, selv om han holdt i tømmene og bestemte mye. Ifølge trommis Bill Bruford var Jon full av ideer, men siden han ikke var musiker pleide han å spille noe helt forferdelig på gitar, mens han forsøkte å forklare hva han mente. «Then he gave you this look that said: ‘Improve this or leave’! And I went: ‘Can I leave now? No? Ok, what you should do is…’ and then we helped him to shape whatever he presented into a decent song.»
Låten som skulle vise hint om det Yes etter hvert utviklet seg til var sistelåten, Surival. Som har seksjoner, tema som repeteres og intrikat spilling. Den er også platas lengste låt.
Albumet ble valgt ut av en del kritikere som årets mest lovende debut (ved siden av debuten til Led Zeppelin,), men gikk ikke inn på listene noen plass. Coveret er den første logoen til Yes (men i USA var det et bilde av bandet istedet) som var designet av gitarist Peter Banks, som i alle år hevdet hardnakket at det var han som kom på det geniale band-navnet.
Jeg har valgt ut Looking Around, som er en skikkelig fet surfrock-låt med et drivende hammondorgel-riff. En litt utypisk Yes-låt.
Time and a Word (1970)
Yes turnerte knallhardt rundt i England etter debuten. I denne perioden overvar Jon Anderson en konsert med King Crimson og gikk tilbake til Yes og sa: «Hey, we gotta rehearse!» da han mente at Robert Fripp og Crimson banket dem i støvlene, på alle områder.
Bandet var desperate etter å forsøke å utvide soundet og dro derfor inn et lite orkester på albumet. Ikke en særlig original ide, og gitarist Peter Banks var svært i mot det, og var ikke sjenert når det kom til å uttale seg om det. Han følte at hans gitarseksjoner ble erstattet av orkesteret, og på konsertene ble han mer og mer aggressiv utagerende og strakk soloene så langt at av og til forlot resten av bandet scenen.
Albumet er omtrent på nivå med debuten. Det er en del bra her, en del mindre bra og to coverlåter, noe som tyder på at bandet enda ikke var helt trygge på sitt eget materiale. Høydepunktene er nok poplåten Sweet Dreams, som har blitt dratt fram på konserter igjen de siste årene, og Astral Traveller. Sistnevnte med både tekst, melodi og arrangement som hintet om hva som skulle komme. Dette er låten jeg har valgt ut på min liste.
Tittelkuttet var et skamløst forsøk på å skrive Hey Jude på nytt, men har sjarme i sin søtsuppenhet. Også denne har dukket opp i bandet liverepertoar i årenes løp.
Albumet kom ut til litt svakere kritikker enn debuten, og før albumet var ute hadde Jon Anderson og Chris Squire kastet ut gitarist Peter Banks. De mente at han gjorde ikke sin del av arbeidet lenger, og de var lei av surmulingen hans om orkesteret. Men den viktigste grunnen var nok at de begge hadde sett bandet Bodast i aksjon, og var 100% overbevist om det Yes trengte nå var det bandets gitarist. Nemlig, Steve Howe.
Albumet gikk inn på 45. plass på de britiske listene. I USA ble det ingen listeplassering.
En artig kuriositet: I USA ble plata gitt ut med et coverbilde av bandet. Det er bare det at det er den nye gitaristen Steve Howe som er avbildet, og ikke Peter Banks, om faktisk spiller på plata.
The Yes Album (1971)
Å få den nye gitaristen Steve Howe i bandet var tydeligvis det Yes trengte. For en forbedring fra de to foregående albumene! Plata er til stadighet høyt oppe på kåringer over, ikke bare beste progrockalbum fra 70-tallet, men over beste album på 70-tallet. Alle låtene er egne komposisjoner, og Yes hadde nå begynt å skrive slik de kom til å fortsette utover 70-tallet: Noen kastet ut en ide, andre bygget videre på den og så kom noen med en ny seksjon av musikk som de forsøkte å få til å passe med den originale ideen.
Resultatet var at låtene ble lengre og lengre. To av låtene passerer ni minutter, og Yes fikk sin første radiohit i I’ve Seen All Good People. Dette var også albumet hvor de begynte å dele en låt opp i ulike seksjoner, hvor hver seksjon var kreditert til ulike bandmedlemmer. Til tross for at disse seksjonene kunne inneholde tekststrofer og melodier fra de andre seksjonene.
Jons tekster hadde også begynt å bli totalt uforståelige. I dag sier han at det var lyrisk dans, og at det var viktigere at ordene hørtes riktige ut, enn at de ga så mye mening. Hva sier en om tekstlinjer som «Yesterday a morning came a smile upon your face/Ceasar’s Palace Morning Glory Silly Human Race/On sailing ship to nowhere leaving anyplace/If the summer change to winter/Yours is no disgrace.» Meningsløst, men det låter driftett i lag med musikken!
Plata ble uansett gjennombruddet i Europa. Med ny manager, Brian Lane, i ryggen gikk albumet helt opp til fjerdeplass i England. Bassist Squire har i ettertid sagt at dette var takket være en poststreik som gjorde at listen for den uken kun var salget for London og omegn. Sant eller ikke, platen var ryggraden i liverepertoaret i mange år framover. Selv de som ikke er store Yes-fans drar fram denne plata som et knallsterkt album.
Yes turnerte i USA som oppvarmingsband for flere andre grupper, og sakte men sikkert økte publikum her også. Albumet gikk inn på 40. plass på Billboard 200.
Jeg har valgt ut åpningssporet, Yours is No Disgrace, som må ha vært litt av et sjokk for de som hørte det første gang. Kun Yes hørtes ut slik, ingen andre, og samtlige av musikerne skinner på låten, som er skrevet av hele bandet. Albumet er det første som ble produsert av Eddie Offord, som også jobbet med Emerson Lake and Palmer. Han hadde vært lydteknikker på forrige album og ble nå fast produsent for Yes, og kjørte også lyd for dem live.
Fragile (1971)
Yes var nå ultrakreative. De turnerte knallhardt, og samtidig skrev de masse musikk. Men ting var ikke harmonisk. Jon Anderson og Chris Squire så hva andre band gjorde med synthesizere og de nye keyobardene som kom. Tony Kaye ville derimot kun spille piano og Hammond, og mente synther ville fort gå av moten. På toppen av det hele delte Tony Kaye rom med nykommeren Steve Howe. Kaye var single og likte rockestjernelivet, med groupies og festing, mens Howe var nygift og rolig. Det måtte bli kræsj.
Da Jon og Chris så et bilde av en høyslått, blond, vakker og tynn engelskmann med kappe(!), som var avbildet på framsiden av Melody Maker omringet av synther og keyboards på scena med bandet Srawbs var Tony Kayes skjebne beseglet.
Exit Kaye (som fikk sparken i bandet mens han lå til sengs med fyllesyke) og inn kom Rick Wakeman på keyboards. Yes var nå i gang med sin fjerde plate, og på tre år hadde de allerede erstattet to av originalmedlemmene. Wakeman sier selv at han aldri ble spurt om å bli med. Han ble overtalt til å delta på en øving med bandet, og på denne ene øvingen la bandet fundamentet for låtene Roundabout og Heart of the Sunrise, to av bandets mest kjente og elskede låter. Da øvingen var ferdig for dagen ble ingenting sagt om at Rick var med i bandet. Han tilbød å kjøre Steve Howe hjem og hente ham dagen etter, Howe takket ja, og det var det. Etter det var Wakeman med på laget.
De to låtene nevnt ovenfor er til sammen sterkere enn hele The Yes Album, men helhetlig er Fragile ujevn. Noen fikk den geniale ideen om at hvert medlem skulle lage et solospor hver, og det bryter opp platen og gjør at helhetsinntrykket synker. Men det har ikke stoppet albumet fra å bli listet opp på lister over beste progalbum noensinne. Sammen med de to tidligere nevnte låtene har man også gullkorn som Southside of the Sky og Long Distance Runaround her.
Albumet nyter godt av keyboard-arsenalet til Wakeman, og med en single-edit av Roundabout (mikset ned fra åtte minutter til tre og et halvt) hadde bandet sin første hitsingle i USA. Dette skulle ikke bli en vane, da Yes pimært er et albumband. Plata ble nummer 4 på Billboard 200 i USA og nummer 7 i England. Albumet var også det første med et coverbilde malt av Roger Dean, som ble fast cover- og scenograf for dem i flere år.
Jeg har valgt ut Heart of the Sunrise, en av Yes’ signaturlåter.
Close to the Edge (1972)
Endelig var et av tidenes mest berømte bandlogo på plass på coveret. Bandet bruker logoen den dag i dag. Massiv turnering til tross, Yes var nå på sitt mest kreative. Jon Anderson leste Sidharta og Herman Hesse og hørte på Sibelius, mens han spiste helsekost og skrev tekster som «A sesoned witch could call you from the depths of your disgrace/And rearrange your liver to the solid mental grace».
Close to the Edge var bandets femte album, og til da mest ambisiøse. Albumet har kun tre låter. En suite i fire seksjoner på side A kalt Close to the Edge og to låter på side B, And You and I (tre seksjoner) og Siberian Kathru. Dette albumet vinner som regel alle kåringer av beste Yes-album, og er alltid i topp 5 over tidenes beste progalbum.
Dette er ikke enkel musikk å komme inn i, men det stoppet ikke albumet fra å komme inn på tredjeplass i USA og fjerdeplass i England. Bandet virket usårlige, og de hadde endelig begynt å tjene penger og kunne skaffe seg hus og bil, samt reise litt på ferie. Dette brød ikke trommis Bill Bruford seg det minste om. Han var møkklei av at de brukte så utrolig mye tid på i studio («We’d gather round to debate whether the next note should be F or F#, and this took a while as you can imagine»). Han var spesielt lei av at de alltid måtte vente på Chris Squire, uansett hva de skulle.
Da plata var ferdig, og Yes stod på trappene for å reise på sine første USA-turne som headliners, annonserte Bruford at han sluttet. Ironisk nok gikk han over t il versjon 2 av King Crimson, bandet som hadde gitt vokalist Jon Anderson sparket i ræva bandet trengte bare to år tidligere.
For første gang fikk ikke Jon og Chris sparke den som forlot bandet, og litt sjokkskadet begynte de letingen etter erstatteren. Heldigvis hadde Chris lagt merke til Alan White, som spilte trommer for John Lennon på Lennons mest legendariske innspillinger, samt på konsertene hans. Jon og Chris oppsøkte White og han sier i dag at de truet med å haste ham ut vinduet fra tredje etasje om han ikke sa ja. Etter å ha blitt enig med dem om å bli medlem i Yes fikk han beskjed, via en innskutt bisetning om at «we have gig in Dallas in three days. You’ll have to learn all the material by then!» White er fortsatt den dag i dag trommis i Yes.
Jeg har valgt ut tittelkuttet på min liste. Noe annet ville vært feil.
Tales from Topographic Oceans (1973)
Yes hadde nå begynt å få et rykte om at de var et klinisk studioband. For å motbevise dette ga de tidlig i 1973 ut et trippel livealbum kalt Yessongs. Albumet ble i sin samtid regnet som et svært sterkt livealbum, og var inne på topp 10 på begge sider av Atlanteren. Personlig synes jeg plata skjemmes av dårlig lyd og jeg foretrekker studioutgavene av låtene. Bill Bruford spiller forøvrig på to av låtene, og ingen låter fra de to første albumene er med på live-skiva.
Yes gikk nå i gang med sitt mest ambisiøse prosjekt noensinne. Jon Anderson hadde lest An Autobiography of a Yogi of fant fire fotnoter som han og gitarist Steve Howe satte seg ned og lagde musikk rundt. De presenterte deretter ideen for bandet. Alle unntatt keyboardist Rick Wakeman likte ideen, og de begynte å jobbe med et album som endte opp med å bli et dobbeltalbum med en låt på hver side. Korteste låten var 18 minutter og den lengste var 22.
Alt etter hvem du spør er dette enten albumet som er kronen på verket over alt som er bra med progrock, eller så er det albumet som drepte progrocken og banet veien for punken. Personlig har jeg et ambivalent forhold til albumet. Dersom de hadde halvert lengden på albumet til en enkelt-LP kunne det blitt det sterkeste Yes-albumet. Det gjorde de dessverre ikke, og det er for mye fyllstoff her. Men de skal ha for baller, og når man hører Part 3 er det utrolig at et band kunne gå rett inn på førsteplass i England og sjetteplass i USA med dette!
Åpningssporet, The Revealing Science of God er det beste sporet, så det er det jeg har valgt ut.
Yes dro nå ut på en turne hvor landskapet fra coveret var gjenskjapt på scenen. Det påstås at kokongen som ikke vil åpne seg i filmen Spinal Tap er inspirert av sceneshowet til Yes. Det var lys, røyk, laser og glassfiber, alt designet av coverartist Roger Dean og broren Marty.
I begynnelsen av turneen insisterte Yes på å spille hele verket, fra start til slutt, noe som gjorde at mange publikummere gikk lei og gikk før konserten var ferdig. Etter hvert ble bandet overtalt til å spille «hitene» mellom hvert verk fra Tales. Og til slutt ble en eller to av låtene fra albumet droppet, til fordel for mer tilgjengelig og kjent Yes-musikk.
Men verst av alt hadde Rick Wakeman det. Han hatet albumet, han hatet turneen og han gjorde alt han kunne for å kjempe mot kjedsomheten i de lange sekvensene av Tales hvor han ikke hadde noe å gjøre. En kveld ropte han ned til teknikeren sin: «After this we’ll go out for a chicken curry!» Teknikeren misforstod og trodde at Rick ville ha chicken curry nå! Så plutselig kom det chicken curry opp hullet i gulvet. Siden keyboardisten hadde lært av sin mor at man ikke kastet mat, så begynte Rick å spise mens Jon Anderson stod og sang om guds uransakelige veier. Da Jon snur seg, og ser hva Rick gjør, mister han munn og mæle. Etter dette kunne bare forholdene i bandet gå nedover.
Dette er pussig nok også det første albumet med Yes som kommer inn på VG-lista. Og det gikk helt opp på åttende plass.
Relayer (1974)
Rick Wakeman hadde i 1973 også gitt ut sit første soloalbum, Six Wives of Henry the Eighth, og det ble en kjempesuksess. Samme dag som han gir beskjed til Yes om at han ikke gidder mer går hans andre album, Journey to the Center of the Earth inn på førsteplass i England. Yes måtte nå finne sin tredje keyboardist på seks år.
På dette tidspunktet hadde Jon Anderson blitt kjent med den greske keyboardisten Vangelis, som hadde gjort stor suksess med bandet Aphrodite’s Child, og som holdt på å stable en solokarierre på beina. Han inviterte Vangelis over til England, og Vangelis øvde med bandet en tid. Det ble derimot fort klart at i Vangelis’ verden var det kun plass for Vangelis, og han forlot dem og begynte på sin vei mot egne hit-album og Oscar-pris for Chariots of Fire. Han ga senere ut fire album i samarbeid med Jon Anderson, til stor salgssuksess.
Til slutt kom den første personen som ikke var fra England inn i bandet. Den sveitsiske keyboardisten Patrick Moraz kom fra bandet Refugee og ble kastet rett inn i arbeidet med Relayer.
Yes hadde etter Tales blitt beskyldt for å være noen pompøse gamle fjerter, men dette dreit bandet loddrett i.Relayer er bygget opp som Close to the Edge med tre låter. En på side A og to på side B. Dette er Yes på sitt hardeste og mest bråkete, men samtidig mest såre og vakre. Sound Chaser er en tour de force av jazz fusion (hvor Moraz gjør en helt vill solo) mens To Be Over er i country-landskap med herlig slide-gitar fra Steve Howe.
Høydepunktet er derimot den 21 minutter lange Gates of Delirium. Dette er Yes’ mesterverk i mine øyne. I motsetning til Tales er komposisjonen fokusert, og du får en bra historie om krig, ødeleggelse og nytt håp framført på en utrolig fin måte. Dersom du ikke får tårer i øynene av Soon-seksjonen på slutten, er du død på innsiden! Det er derfor jeg har valgt ut Gates of Delerium. Hør og nyt!
Yes dro ut på nok en turne etter dette albumet. Vel hjemme igjen gikk alle i bandet i gang med å lage soloalbum. For å fylle tomrommet av ny Yes-musikk ga Atlantic ut en samler kalt Yesterdays, hvor de samlet låter fra de første albumene til Yes, samt deres ni minutters lange, og fantastiske, cover av Simon and Garfunkels America. Det beste av soloalbumene er Jon Andersons Olias of Sunhillow og bassist Chris Squires Fish out of Water.
Etter at soloalbumene var ferdige i 1976 dro Yes ut på enda en turne, uten noe nytt bandalbum å promotere. Grunnen var at Yes var nå gedigne, og solgte ut over alt. Blant annet ble det solgt 100 000 billetter til en og samme konsert på JFK Stadium i USA.
Relayer nådde 18. plass i Norge.
Going for the One (1977)
Yes gikk i studio igjen i slutten av 1976. På grunn av ekstremt høye inntekter de siste årene måtte bandmedlemmene bo utenlands. Dette for å slippe 98% skatt (det var slik på den tiden i Storbritannia). De begynte derfor å jobbe i Montreux Studios i Sveits, rett ved Geneva lake. Det var derfor ironisk at Patrick Moraz ble bedt om å forlate bandet, tatt i betraktning at de var i hjemtraktene hans for å jobbe med det nye albumet.
Rick Wakeman ble spurt om han kunne komme tilbake, men kun for å være sesjonsmusiker på albumet. Rick, som syntes Relayer-albumet Yes ga ut etter han forlot bandet var var enda verre enn Tales elsket de nye låtene Yes jobbet med, og han stortrivdes. Mot slutten av innspillingen kom manager Brian Lane, sammen med Chris Squire, bort og spurte Rick om han ikke bare kunne bli med i bandet igjen. Rick takket ja.
Noen timer senere dukker siste nummer av Melody Maker opp i studio. Det hadde kommet ut i Storbritannia noen dager før, og noen i Yes-organisasjonen hadde tatt det med seg til Sveits. På hele forsiden står det med store bokstaver: «Rick Wakeman rejoins Yes.» Når Rick konfronterer Brian Lane og spør om hva han hadde gjort om Rick hadde takket nei trekker Brian Lane på skuldrene og sier: «That’s just one of those decisions a manager has to make.»
Yes er nå tilbake til det mange regner som deres mest klassiske besetning: Jon Anderson (vokal), Rick Wakeman (keyboards), Chris Squire (bass), Steve Howe (gitar) og Alan White (trommer). Bandet jobber sammen helt glitrende, og musikken er langt mer tilgjengelig og rett frem enn på forrige studioalbum. Det er hele fem låter på albumet, og den korteste, Wonderous Stories, er på tre minutter. Den blir første single fra albumet, og går helt opp til sjuende plass i England. Det er den høyeste listeplasseringen Yes noen gang har hatt i hjemlandet på single-lista.
Tittelkuttet blir en topp 30-hit og albumet har ellers en romantisk eim av seg, og alt kulminerer i Awaken, som Jon Anderson mener er den beste komposisjonen bandet lagde. Den er uten tvil det beste sporet på et album hvor det ikke er en eneste svak låt, det er sporet jeg har valgt. Med kirkeorgel (spilt gjennom telefonlinjer fra Vevey kirke og inn til studio), kor og en intens gitarspilling av Steve Howe er den et episk mesterverk.
Denne gangen ble ikke Roger Dean og Jon Anderson enige om cover, så Hipgnosis, mest kjent for å lage Pink Floyds platecover, fikk da oppdraget. Men Yes-logoen ble beholdt. Andre forandringer var at Eddie Offord ikke var med som produsent, og Yes produserte albumet helt alene.
Albumet var en umiddelbar suksess og var nummer 1 i England og nummer 8 i USA. I Norge gikk albumet helt opp til sjuendeplass på VG-lista. Deres beste listeplassering her til lands. Albumet ble etterfulgt av en fantastisk turne, hvor scenen var sirkelformet og stod midt blant publikum. Den roterte hele konserten, og Yes brukte det nyeste nye av lys, laser og effekter. De var også innom Skedsmohallen i Norge på denne turneen.
Alt så ut til å gå på skinner for Yes igjen, og de gikk inn i 1978 med godt håp om at dette skulle vare. Men nedturen var like om hjørnet.
Neste gang skal jeg ta for meg årene 1978 – 1988. Da får du vite hva den aller første videoen som ble vist på MTV har med Yes å gjøre.
Her har du hele spillelisten fra denne postingen:
4 thoughts on “Yesstories del 1: 1968 – 1978”