Yesstories del 2: 1978 – 1988

Jeg fortsetter med min gjennomgang av hele Yes’ diskografi, og velger ut det jeg mener er beste låt fra hvert album. Vi har kommet til 1978 og tar for oss Yes turbulente reise inn på 80-tallet. Og hva har Richard Branson, rulleskøyter og den første musikkvideoen som noensinne ble vist på MTV å gjøre med Yes? Les videre, så får du vite!

Du kan lese del 1 (1968 – 1978) her.

Yes hadde kommet tilbake fra en svært suksessrik turne, etter å ha gitt ut Going for the One i 1977. Et album mange mener er blant de beste Yes-skivene, undertegnede inkludert. Rick Wakeman hadde blitt første bandmedlem som hadde kommet tilbake igjen etter å ha forlatt bandet tre år tidligere. Og den klassiske besetningen med Jon Anderson (vokal), Chris Squire (bass), Steve Howe (gitar), Alan White (trommer) og Rick Wakeman (keyboards) red høyt på listene og i fullsatte arenaer og konsertsaler. De to førstnevnte var nå de eneste gjenværende originalmedlemmene, og Yes hadde enda til gode å klare to album på rad uten skifte i besetningen.

Men nå var stemningen i leiren god, og etter noen ukers ferie gikk bandet i studio igjen for å følge opp suksessen. Kunne idyllen holde?

Tormato (1978)

Som man ser på coveret var fortsatt omslagsartist Roger Dean ute i kulden. Men Yes-logoen er fortsatt på plass. Det ble nok en gang Hipgnosis (som lagde nesten alle Pink Floyd-coverne og som i dag lager alle plateomslag for Muse) som fikk jobben, men denne gangen ble bandet så misfornøyde at Rick Wakeman kastet en tomat på bildet da han så det første gang. Det er i hvert fall det legendene forteller. Opprinnelig skulle albumet hete Yes Tor (Tors er ås- og bakketopper i England som har hatt spesielle funksjoner langt tilbake i tiden) men med tomaten ble albumet hetende Tormato. Allerede her ringer varselklokkene.

På baksiden av omslaget er bandet avbildet, alle iført mørke solbriller, mens de ser i hver sine retninger. «That pretty much sums up the state of the band,» sier Rick Wakeman i dag. Jon Anderson sier: «Because I’d done my solo album, I realised I had become very dogmatic with the guys, and I thought I’d step back and let them do what they want. And Tormato came out of that. Nobody was really driving the project.»

Det er hele åtte låter på albumet, det høyeste antall siden Fragile sju år tidligere. La oss ta det negative først: Musikken spriker i alle retninger. Vi går fra en klassisk middelalderhymne, til pop via punk-lignede rock og et synthifisert makkverk i form av den grusomme Arriving UFO. Jon Anderson hadde i tillegg totalt mistet grepet på tekst og melodi og Circus of Heaven er til stadighet høyt oppe på kåringer av verste Yes-låt. Steve Howe spiller anstrengt, og det høres ut som han og Rick Wakeman kjemper om plassen. Sistnevnte insisterer i tillegg på å bruke en synth han selv hadde vært med og utviklet: The Birrotron. En slags forbedring av Mellotron. Den ble en fiasko, og Rick brukte det meste av sparepengene på den. Den får alt til å høres ut som tivolimusikk.

Når det er sagt, så er det en del bra her også, selv om også de bra låtene lider under produksjonen, som høres ut som den er i gjørme. Release, Relase er strålende, og viser at Yes kunne være hardtslående rockeband. Balladen Onward er et strålende øyeblikk fra Chris Squire (og inkluderer et symfoniorkester for første gang siden 1970) og beste låten kommer til slutt: On The Silent Wings of Freedom. Platas lengste, og beste låt. Det er denne jeg har valgt ut til spillelisten.

Salgsmessig var det ingenting å klage på. Albumet gikk til tiendeplass på Billboard og ble det første Yes-albumet som solgte til platina, noe det bare brukte et par uker på (dette var lenge før kravet for platinasalg ble senket av RIAA). I England ble det åttende plass, samt at singelen Don’t Kill the Whale ble nummer 36 på singlelista. I Norge gikk albumet helt opp til niende, bare to plasser under Going for the One.

Men uansett salg: Det var tydelig at Yes var i trøbbel.

Drama (1980)

Etter Tormato dro Yes ut på en lang turne, nok en gang med scena hvor de stod i midten og snurret rundt slik at publikum fikk se hele bandet. Turneen markerte bandets tiårsjubileum, men bandet begynt å bli slitne underveis.

I 1979, etter at turneen var over samlet Yes seg i Paris for å jobbe med to album, som skulle komme ut med et halvt års mellomrom. Problemet var bare at Steve Howe, Alan White og Chris Squire hatet det Rick Wakeman og Jon Anderson kom med av tekst og melodier. Jon ville fortsette i samme tralten som den grusomme Circus of Heaven fra Tormato, og Rick støttet ham. Her må jeg nok gi min fulle støtte til trioen som stod i mot dette.

Selveste Roy Thomas Baker (Queens superprodusent) var dratt inn som produsent, men det fungerte heller ikke. «No disrespect to Roy Thomas Baker, but the band was unproduceable in those days» sier Rick i dag. Bandet forsøkte å samle seg rundt et kompromiss på musikken, men det ble mer og mer drikking og mindre og mindre arbeid. Arbeidet tok en brå slutt da trommis Alan White ble med Virgin-sjef Richard Branson på rulleskøytedisco rundt midnatt en kveld. White knakk ankelen og alle dro hjem til England for å ta en pause og tenke seg om.

Plata de hadde jobbet med kom aldri ut, men flere spor har dukket opp som bonussport på re-mastrede utgaver av Tormato og Drama. Og det er stort sett ræl.

Imens alt dette pågikk hadde to musikere ved navn Geoff Downes og Trevor Horn gitt ut en single kalt Video Killed the Radiostar, som ble en gigahit over hele verden i 1979. To år senere ble videoen til hit-en den aller første videoen som noensinne ble vist på den nystartede kanalen MTV. Både Horn (vokal og produsent) og Downes (keyboards) var store Yes-fans, men begge mislikte Tormato sterkt. Horn: «In Don’t Kill the Whale, Jon sang: ‘Dig it. Dig it. No, I did not fucking dig it!»

Skjebnen skulle ha det til at de endte opp med å bruke Brian Lane, manageren til Yes, som sin manager. Horn tenkte da han skulle hjelpe favorittbandet sitt med å gi dem en låt kalt Fly From Here, og Lane satte opp møte mellom Chris Squire i Yes og Horn. Sistnevnte ble veldig overrasket over at han sporenstreks ble invitert til studioet hvor Steve Howe, Alan White og Squire øvde som trio. Geoff Downes ble også invitert, slik at de hadde keyboardist, og de begynte da å jobbe på låten Horn hadde med. Etter hvert begynte de også å jobbe på mer musikk.

Horn lurte fælt på hvor Jon og Rick var, og sa flere ganger til Chris Squire: «I should write this down for Jon.» Hvorpå Squire svarte: «Weeelll…

Etter hvert kom sannheten fram: Jon Anderson hadde forlatt Yes. Da Rick Wakeman hørte det forlot han også bandet. Han så ingen framtid for Yes uten Jon, og det var det mange fans som ikke klarte heller. Derfor holdt Yes kjeft om det, og sendte ikke ut noen som helst pressemeldinger. Da Horn spurte Squire om hvem som da skulle synge og spille keyboards sa Squire: «You guys!»

Og slik ble det. Albumet Drama kom ut i 1980, og det var et langt sterkere album enn Tormato. Trevor Horn er ikke ulik Jon der han synger, og Geoff Downes dro inn en mer moderne synthlyd på låtene. Yes hadde fått sprutet inn friskt blod, og det låt moderne, hardtslående og bra. På Tempus Fugit hintet Yes til og med til punk og brukte vocoder for første gang. Horn og Squire har perfekte vokalharmonier, og den ti minutter lange åpningslåten Machine Messiah satte en metallisk og hard stemning for albumet. Dette er den beste låta på albumet og er derfor den jeg har valgt ut til listen min.

Av andre høydepunkt har vi Does it Really Happen, hvor Squire viser hvorfor mange mener han er tidenes beste bassør og Into the Lens (som ville dukke opp i en annen form under tittelen I am a Camera på Buggles andre album). Yes hørtes moderne ut igjen, og til og med Roger Dean (som nå var tilbake) sitt cover har noe moderne over seg, sammenlignet med coverne hans fra 70-tallet. Selv Yes-logoen var oppdatert med et metallisk utseende. Gode gamle Eddie Offord var også innom en tur, men denne gangen produserte han kun backingtrackene, og forsvant fort ut igjen.

Yes la ut på USA-turne før albumet var ute, og det amerikanske publikum var litt forvirret over hvem de to nye var. Hvor var Jon og Rick? De var jo stjernene i bandet! Men heldigvis var publikum steine, og åpne, nok til at turneen gikk bra. Blant annet satte Yes rekord i antall utsolgte konserter i Madison Square Garden. Da skulle det bli verre da de kom hjem til England…

Albumet gikk rett inn på andreplass i England, men dalte kjapt nedover listene og nådde ikke en gang gullplate. I USA kom ikke albumet høyere enn nummer 18, og solgte heller ikke her til gull, til tross for at albumet er mye bedre enn det foregående. I Norge kom albumet inn som nummer 11, men også her forsvant det fort ut av listene.

Nå som albumet var ute, og konsertene i USA var i gang gikk det endelig opp for folk at Jon, selve hærføreren i bandet, var ute. Ville Yes overleve dette?

90125

Da Drama-turneen kom til England var det slutt på oppbacking fra fansen. Det britiske publikum var nådeløse, og ropte i stille partier «Fuck off!» til Trevor Horn og Geoff Downes. Og ofte hørte man «Where’s Jon?» og «Bring back Rick!» Det hjalp heller ikke at det å synge alle de gamle Yes-låtene i stemmeleiet til Jon totalt ødela stemmen til Trevor Horn.

Etter turneen var over samlet bandet seg til et møte for å slikke sine sår. De skjønte at noe måtte gjøres, og ga Brian Lane sparken. Det er nemlig alltid managerens skyld om ting ikke går slik bandet ønsker… Lanes siste råd til bandet var: «Get on your hands and knees and beg Jon to come back.» Trevor svarte da rasende: «Great! So what should I do then?» Lane svarte: «Why don’t you become a fucking record producer?» Si hva du vil om Lane, men spå kunne han tydeligvis…

Da Lane var ute av bildet samlet bandet seg hjemme hos gitarist Steve Howe for å ha et møte. Det er i dag uklart hva som egentlig skjedde på møtet, men da det var over satt kun Steve Howe og keyboardist Geoff Downes igjen som medlemmer av bandet. Begge to fant ut at det orket de ikke, og ikke lenge etter hadde de begge blitt medlemmer av bandet Asia, sammen med John Wetton fra King Crimson og UK og Carl Palmer fra Emerson Lake and Palmer. Dette bandet ga ut den mestselgende platen i USA i 1982. Men det er en annen historie.

Trevor Horn bestemte seg for å starte produksjonsselskap og begynte på sin karriere som en av tidenes mest suksessrike produsenter. I dag har han få gode minner fra tiden som sanger for Yes: «Joining Yes is just one of those stupid decisions you sometimes make in your life, you know?»

Mot slutten av 1980 kom det et dobbelt live-album kalt Yesshows. Ingen av låtene var hentet fra Drama-turneen, men fra konserter holdt mellom 1976 og 1978. Dermed var Patrick Moraz med på halve albumet, mens Rick spilte på resten. Året etter satte Chris Squire sammen et samlealbum kalt Classic Yes, hvor alle publikumsfavorittene fra Yes-katalogen var representert. Ingen av disse albumene satte fyr på hitlistene, men solgte ok. Begge hadde cover av Roger Dean.

Chris Squrie og Alan White ga ellers i 1981 ut en julesingle kalt Run With the Fox og begynte så å jobbe sammen med Jimmy Page. Bandet skulle hete XYZ (Ex Yes-Zeppelin) og de inviterte også Robert Plant. Men han var fortsatt for langt nede etter John Bonhams død og droppet ut. Til tross for at de hadde nok materiale til et helt album kom musikken aldri ut, annet enn i små drypp i senere prosjekter. Originalopptakene ligger på Youtube et sted.

Chris og Alan møtte i stedet gitarist Trevor Rabin. Han hadde vært superstjerne i hjemlandet Sør-Afrika med gruppa Rabbit. Det var Beatles-tilstander, og en dame jeg kjenner fra Sør-Afrika sklir fortsatt ut av stolen når jeg nevner navnet til Trevor Rabin. Og ja, han var en hønk! Ikke bare så han bra ut, han var også en glimrende gitarist og kunne synge også. Chris så et potensiale her, og han likte de tre soloalbumene Rabin hadde gjort etter at han hadde forlatt Sør-Afrika. Trevor Rabin var mer usikker. Blant annet spilte han en stund sammen med Asia, side om side med Steve Howe… men det fungerte dårlig. Så da valgte Rabin å jobbe med Chris og Alan i stedet.

Trioen Chris, Trevor og Alan samlet seg for å skrive og øve sammen. Og sakte men sikkert begynte det å materialisere seg noe. Rabin hadde haugevis av materiale, og skrev som en foss. Selv om Rabin spilte alt av keyboards på innspillingene, innså de at de ville trenge en egen keyboardist til konsertene. Chris tok derfor kontakt med den originale keyboardisten i Yes, Tony Kaye, som ble sparket ut av Yes i 1971.

Kvartetten, som nå kalte seg Cinema, kontaktet så Trevor Horn(!) for å få ham til å produsere låtene. Han takket ja, og begynte med hard hånd og gå gjennom materialet. Han fant spesielt en låt med et riff som han mente kom til å bli en kjempehit. «The verses were awful, but I realised immediately that the riff had a huge hit potential.» Sammen med Chris og Rabin konstruerte han derfor en ny låt rundt riffet og refrenget.

Til slutt hadde bandet en tape med flere låter som de kunne presentere for Atlantic, som de fortsatte skyldte minst et Yes-album. Da Phil Carson fra Atlantic hørte musikken på en elendig kassettspiller på et hotellrom i Paris (som de hadde brukt fire timer på å finne batterier til) sa han: «This sounds great on this machine. Imagine how great it’s gonna sound on a decent sound system? How much do you need to finish it?»

Bandet kalte seg som sagt Cinema, og nå begynte Atlantic å promotere dette nye bandet, som inneholdt tre tidligere Yes-medlemmer. Det viste seg snart at det var flere band kalt Cinema, og de begynte nå  å å til sak («Funny how they never tried to sue each other» – Chris Squire). I tillegg mente Atlantic at Trevor Rabin ikke var klar for å være frontfigur på internasjonal skala, uansett hvor mye erfaring han hadde fra Sør-Afrika. Chris Squire begynte å skjønne tegningen: Atlantic ville at han skulle kontakte Jon Anderson igjen.

Han tok derfor med seg tapen med musikken, og han og Jon møttes i Rolls Roycen til Chris uten for Jons leilighet. Chris fikk nemlig ikke lov å komme inn i huset siden Jons daværende kone hadde en feide med Chris’ kone. Jon likte det han hørte og sa han kunne godt synge på det. «But you know what this means, Chris? This means Yes is back together again!»

Trevor Rabin måtte overtales. Han hadde ikke blitt med i Yes. Han hadde startet et nytt band. Men også han satte tæring etter næring og gikk til slutt med på det. Jon kom nå inn og skrev om tekstene på mange av låtene, og la også til noen melodilinjer her og der. I tillegg sang han hovedvokal på de fleste låtene, men måtte finne seg i å dele vokalarbeidet med Trevor Rabin på enkelte låter.

Mens platen ble sluttført forlot Tony Kaye bandet igjen, for han og Trevor Horn gikk ikke overens. Eddie Jobson kom da inn på keyboards. Han hadde spilt med Roxy Music, UK og Frank Zappa og er i dag i Rock’n’roll Hall of Fame. Dette likte derimot ikke Atlantic. De mente at for å ha legitimitet som Yes måtte de få Tony Kaye tilbake. Han ble derfor overtalt til å komme tilbake til England igjen (han bodde i LA), men ikke før etter at videoen til første single var spilt inn. Det er derfor Eddie Jobson du ser små glimt av i videoen til Owner of a Lonely Heart. Det var uansett Trevor Rabin og Trevor Horn som hadde spilt alt av keyboards på platen.

90125 kom ut 7. november 1983 og viste et totalt nytt Yes. Første single, Owner of a Lonely Heart, som inneholdt det magiske riffet og refrenget Trevor Horn hadde ment kom til å gjøre låten til en kjempehit, gikk helt til topps i USA. I hjemlandet England kom den derimot ikke høyere enn topp 30. Singelen ble nummer 6 i Norge, og var en storhit i 1984.

Det er ikke rart at den ble en hit. Produksjonen er helt utrolig, oppbyggingen av låten er fengende som fy, og refrenget sitter som bæsj i kramsnø. Horn fikk også Yes til å ta i bruk nye moderne synther som Fairlight og Synclavier, som gjorde lydbildet enda mer moderne. Trevor Rabin synger refrenget, mens Jon synger versene og broene (det er flere av dem i låten). Og det fungerer glimrende. Kommersielt? Å jada. Men du verden så bra.

Resten av albumet er derimot langt fra så glatt og kommersiell som mange vil ha det til. Om Yes ikke var direkte progrock lenger, så var dette likevel ikke enkel popmusikk. Changes har en intro med halvveis taktskifte og en kompleksitet som står i skarp kontrast med powerballade-seksjonene. Cinema var en glimrende instrumental intro på side to som også ble introen på konsertene.  Denne leder inn i Leave It, den ene av to låter Jon ikke er kreditert på, som bygger opp hele rytmen og fundamentet i sangen med et strålende acapella-arrengement. For en Horn-produksjon! Og det å få Rabin tilbake i bandet hadde også brakt Yes tilbake til å være et vokalsterkt band, med harmonier og vokalarrangementer. Det hadde forsvunnet utover 70-tallet. City of Love er en knallsterk heavylåt med mange starter og stopper og siste komposisjon, Hearts, har en kompleksitet som ikke står i tilbake for noen av de andre 9-minutters låtene Yes gjorde på 70-tallet.

Det er likevel helt klart at dette er et nytt Yes. Steve Howe, som gjorde stor suksess med Asia samtidig med at Yes gjorde comeback har aldri lagt skjul på at han hater denne perioden av Yes (det stoppet ham likevel ikke fra å spille gitar på den sykt store suksessplaten Welcome to the Pleasure Dome med Frankie Goes to Hollywood, som Horn produserte og skrev). Rick Wakeman og Bill Bruford har derimot alltid vært åpne om at de likte at Yes gjorde noe nytt, og at Rabin og Horn tilførte bandet et nytt og spennende lydbilde. Og Trevor Horn mener selv at Owner of a Lonely Heart er den beste låten han noensinne har vært involvert i. Jon Anderson sa i et intervju på tidlig 90-tall: «Having a record on the top of the charts… it’s something I’d never dreamed of being involved in. You know, girls screaming and stuff like that. Well, they screamed because of Trevor [Rabin]..»

Også coveret var noe helt annet. Nytt Yes-logo og et grått, skikkelig «slick» cover, designet på en Mac. Her skulle man virkelig skille seg fra 70-tallet. Platetittelen er forøvrig albumets originalt tiltenkte katalognummer.

På tidlig 2000-tall ga Trevor Rabin ut et album kalt 90124. Det inneholdt originaldemoene og versjonene til de fleste av låtene på 90125. Og det er da du skjønner hvor mye av materialet han egentlig skrev, selv om også mye er forandret.

Takket være hitsingelen ble dette det mestselgende Yes-albumet noensinne. Det solgte tre millioner eksemplarer bare i USA alene, og kom opp på femteplass på Billboard 200. I England ble det 16. plass, men albumet solgte til gull der. I Norge var albumet på åttende plass og sammen med singelen lå det på VG-lista i flere uker.

Det er mange gamle Yes-fans fra 70-tallet som ikke liker denne perioden av Yes’ musikk. Dem om det. I mine øyne er dette det tredje beste Yes-albumet og jeg strevde lenge med å finne hvilken låt jeg skulle velge som beste låt og legge til i spillelisten. Men det ble Changes, hvor Trevor Rabin synger versene og Jon synger refrengene og et mellomspill.

Yes dro ut på en turne de kalte 9012Live (tok du den?) og turnerte de neste to årene til stort sett utsolgte konserter overalt. Konsertmaterialet var en miks av 90125 og gamle Yes-klassikere, men ingen av de store episke låtene på tjue minutter ble spilt. Og jaggu ga de ikke også ut maxisingler med danse-remikser av singlene fra plata også! Suksess det også. Nå kunne vel ingenting gå galt, vel?

Big Generator

Etter nesten to år med turnering etter 90125 begynte Yes å jobbe med neste album. Det ble kjapt klart at bandet hadde trøbbel med å komme opp med en oppfølger. Mens de jobbet med platen ga derfor Atlantic ut en totalt poengløs live-plate som het 9012Live – The Solos med to låter fra en glimrende konsertvideo som også ble utgitt, kalt 9012Live. Resten av albumet var fylt opp med poengløse soloinnslag som kanskje fungerte på konsertene. Men ikke så mye på plate.

Mens forrige album var nesten ferdig da Jon kom med igjen skulle han nå forsøke å jobbe sammen med resten av bandet for å lage musikk. Chris Squire var på dette tidspunktet en festløve som var bitt av jappetiden, også når det kom til rusmidler. Jon og han har alltid vært motpoler i bandet («I was Obi-Wan Kenobi to his Darth Vader,» som Jon en gang sa det). Men nå ble kranglene enda verre. Trevor Rabin på sin side kom alltid med ferdige låter til bandet, og når Jon mente at nå skulle alle jobbe på dem sa han stopp og mente at gikk ikke. Jon på sin side sa at det var slik Yes-musikk pleide å bli skrevet: I plenum, med ham som sjef. Vi snakker om kræsj på flere plan her.

Bandet dro til et slott i Italia for å jobbe men det fungerte heller ikke. Deretter dro de til London for å jobbe i SARM studios, med Trevor Horn som produsent igjen. Etter flere måneders jobbing sa Horn at dette gadd han ikke. Enten tok han styringen, eller så fikk Yes dra og jobbe med noen andre. De pakket derfor sammen og dro til Los Angeles for å fortsette å jobbe der.

Chris Squire sa i ettertid at han og Alan White spilte  bass- og trommepartiene 21 måneder før resten av albumet kom i havn. Trevor Rabin tok over produsentjobben, og Jon påstår i dag at han bare fikk beskjed om å være sangeren, og ikke lage så mye bråk. Samtidig stod plateselskapet og banket på døren og krevde en ny hitsingle, og den skulle skrives av Trevor Rabin.

Big Generator kom ut i 21. september 1987, med 90125-logoen, fire år etter comebacket. En evighet i musikkbransjen, og alt momentum var tapt, til tross for at Jon Anderson var flittig brukt på MTV i ulike sammenhenger (ja, det var sånn MTV var en gang i tiden det). Albumet ble nummer 15 i USA og og 17 i England. I Norge kom det ikke en gang inn på listene. Til sammen solgte albumet en million i USA. Dette var ikke Atlantic fornøyd med, spesielt tatt i betraktning at albumet hadde kostet to millioner dollar å lage.

Så var det verdt pengene? Tja… jeg liker denne platen. Den er langt fra den beste Yes-platen, og et mye svakere album enn forløperen. Det er også et par låter her som er langt glattere enn noe du finner på 90125. Åpningssporet, Rhythm of Love er egentlig coroprate rock på sitt verste. Til tross for dette er låten superbra produsert og satt sammen. Så jeg lar det passere. Den ble nummer 40 på singlelisten i USA. Tittelkuttet er derimot platas dårligste låt, og er et skamløst plagiat av Owner of a Lonely Heart.

Men så kommer Shoot High Aim Low. En aldeles nydelig ballade, hvor Jon og Trevor synger annenhver verselinje. Det tar deg noen øyeblikk, men så skjønner du at de synger to ulike historier, om to helt ulike situasjoner. Produksjonen, gitarspillet og vokalharmoniene er strålende. Dette er de fleste Yes-fans sitt favorittspor fra denne platen. Så det er det jeg har valgt ut som beste låt, og lagt til spillelisten min.

Platen daler deretter kraftig. Joda, Love Will Find a Way er en fin poprocklåt (30. plass på singlelisten i USA) i et litt funky landskap, men det er liksom ikke Yes. Og låten som skal være eposet her, I’m Running, høres ut som det er produsert i gjørme. Synd, for det foregår mye bra i den låten.

Til tross for dette er Big Generator et album jeg setter på oftere enn flere andre Yes-album. Så ja, jeg liker det.

Men Yes hadde mistet fotfestet de fikk med comebacket, og siden plata stort sett bare gjorde det ordentlig bra i USA (om enn med to millioner færre solgte enn forrige album) ble det kun turne i USA i 1988, med en liten avstikker til Japan. Av opptak man kan høre fra denne turneen er det tydelig at bandet slet på scena også. Det høres bare ikke bra ut, og Yes-klassikerne fra 70-tallet blir rett og slett maltraktert. Turneen skulle bare understreke at bandets tjueårsjubileum overhode ikke ble noen bra feiring.

Følg med neste gang når jeg tar for meg årene 1988 – 1998, hvor vi får to Yes-band, og en plate blir sammenlignet med en løk.

Her er spillelisten: