Jeg fortsetter min gjennomgang av diskografien til Yes og velger ut det jeg mener er beste låt fra hvert album. Synes du det var mye drama i forrige posting? Ha! Du har ikke sett noe enda! Og hva har filmen Con Air med Yes å gjøre? Følg med i neste episode av…
Du kan lese del 1 her og del 2 her.
Da Yes kom tilbake fra turneen som var et noget antiklimatisk tjueårsjubileum bestemte Jon Anderson seg for å forlate bandet. Igjen. «I was told: ‘Just be the singer and don’t make waves, Jon!’ So, you don’t want to hear what I got to say? What am I doing in the band then?”
Selv om også Jon hadde satt pris på suksessen som comebacket med Owner of a Lonley Heart og albumet 90125 hadde gitt Yes, følte han at det var på tide å gå tilbake til den type musikk Yes lagde før. Musikk som var ærlig og ikke laget for å bare mate popmaskinen. Det er i hvert fall det han selv sier, og dette kommer tydelig fram i en av tekstene han skrev da han dro på ferie til øya Hydra: «Be gone you ever piercing power play machine.»
Trevor Rabin på sin side mener at Jon var like mye ute etter hitsingler som alle andre, men at han forlot Yes fordi han ikke kunne bestemme slik han gjorde på 70-tallet. «Jon once told me proudly that he had been called Napoleon in the 70s. And I thought: ‘Well hold that thought as long as I’m in the band.'»
Uansett grunn, Jon bestemte seg for å samle sammen den utgaven av Yes som hadde laget Fragile og Close to the Edge i 1971 og 1972. Nemlig han selv, gitarist Steve Howe, keyboardist Rick Wakeman og trommis Bill Bruford. Ingen av de hadde vært med i Yes på mange år, og Jon ønsket også å få med seg bassist Chris Squire, den eneste som hadde vært med i Yes hele veien, og som var igjen i det Yes Jon akkurat hadde forlatt.
Bill Bruford hevder hardnakket den dag i dag at da Jon kontaktet ham om å bli med, så var det under lovnad om at dette var et Jon Anderson soloalbum. «I had no interest in being in Yes. I knew there was a Yes in the US, and I wanted to be in another group. And I wanted the new group to be called something like The Frogs. Or.. the Devils, you know.”
Men da trommisen ankom den tropiske øya Montserrat innså han at også keyboardist Rick Wakeman også var der. «Uh oh. We are in trouble here.» Men da Jon foreslo å få Chris Squire med, satte Bill foten ned. «I could not do it with Chris. So I suggested Tony Levin.” Bill hadde jobbet med Levin i King Crimson, og Levin er også fast bassist for Peter Gabriel.
I månedene før de gikk i studio hadde Jon jobbet i Paris med musikk som både Steve Howe og han hadde hatt liggende, og som var blitt til overs fra andre prosjekter de hadde vært involvert i. Jon, Rick og Bill spilte inn sine ting i det legendariske studioet AIR på øya Montserrat, mens Steve Howe var i London og gjorde sine gitardeler.
Albumet tok form under produsent Chris Kimseys ledelse. På den tiden hadde han hatt stor suksess som produsent for Marillion. Resultatet ble at Steve Howes gitardeler ble mikset ned i musikken, noe Howe selv var svært lite fornøyd med. Rick Wakeman insisterte på å bruke presets på synthene sine, og Bill Bruford var i fasen hvor han kun brukte elektroniske trommer. Alt i alt er lydbildet veldig flatt, og man savner Squires bass.
Albumet, med samme tittel som bandet, kom ut i juni 1989, og det var min introduksjon til Yes (selv om jeg husket Owner of a Lonely Heart fra barndommen). Men dette var ikke Yes. Chris Squire satt med rettighetene til det navnet, så albumet kom ut under gruppenavnet Anderson Bruford Wakeman Howe. Blant musikkjournalistene fløy vitsene om at det hørtes ut som et advokatfirma. Men avgjørelsen er forståelig: Fikk man ikke navnet Yes kunne man bruke navnegjenkjenningen disse musikerne tross alt hadde.
Personlig har jeg svært nostalgiske, og gode, minner knyttet til 1989 og denne plata. Så jeg er ikke helt habil. Men sett med litt mer kyniske øyne i dag, så er dette langt fra det gamle Yes som Jon ville vekke til live igjen. Side A er den beste med singelen Brother of Mine, og låtene Birthright og The Meeting som høydepunktene.
Kritikerne var ikke særlig snille, som forventet, men albumet gjorde det ok kommersielt. Navnegjenkjennelsen og all promoen om at dette var som høre Yes gjorde at albumet solgte 750 000 på verdensbasis (500 000 i USA alene). Det gikk til nummer 14 i England, 30 på Billboard top 200 og var nummer 18 i Norge den ene uken det lå på VG-lista. Selv den gamle Yes-manageren Brian Lane var tilbake.
Turneen var en enda større suksess, men det er her ting blir enda mer dramadronningaktig. Den ble nemlig kalt «An Evening of Yes Music Plus» og Squire og de fire gjenværende i Yes var ikke blide. Advokatene ble sluppet løs, og det ble noen runder i rettssystemet før det ble avgjort at bandet ikke kunne referere til seg selv som Yes, men at de måtte kunne fortelle at de skulle spille Yes-musikk. «We wrote these songs, thank you very much,» som gitarist Steve Howe sa.
Albumet kom ut på Arista, og de ville veldig gjerne ha et ABWH-album til da turneen var over. Så Jon forsøkte igjen å samle troppene.
Union (1991)
Hva så med Yes? Pressen hadde på denne tiden begynte å kalle ABWH for Yes East og det regulære Yes for Yes West, siden de holdt til i Los Angeles.
Etter Big Generator var også gitarist, og hovedlåtskriver, Trevor Rabin sliten. Han ga derfor i 1989 ut sitt fjerde soloalbum, Can’t Look Away. En fin AOR-plate som gjorde det ok salgsmessig i USA. Han dro deretter ut på en soloturne gjennom USA, tapte en haug med penger, men hadde det etter eget sigende veldig gøy.
Vel tilbake samlet bandet seg igjen for å finne ut hva de skulle gjøre nå som de var uten vokalist. Det ble en stund vurdert å fortsette med kun Trevor på vokal, men de bestemte seg for å prøve med andre vokalister. De satte seg ned og jobbet med låter, samtidig som de inviterte både selveste Roger Hodgson fra Supertramp og den litt yngre multiinstrumentalisten og vokalisten Billy Sherwood til å synge og skrive med dem. I tillegg kontaktet de Eddie Offord, mannen som var som det sjette Yes-medlemmet på 70-tallet siden han produserte og mikset Yes både i studio og på scenen. Han produserte demoene.
I mellomtiden gikk arbeidet på neste ABWH album alt annet enn bra. Steve Howe og Jon Anderson hadde rukket å bli sure på hverandre og produsent Jonathan Elias fikk beskjed om at de nektet å være i samme studio samtidig. Rick Wakeman satt på sin side inne på hotellrommet sitt i Paris og nektet å komme ut. Manager Brian Lane forsøkte å sende en lapp under døren til Rick med bønn om at han måtte komme i studio. «I got a reply where he suggested I’d do something anatomically impossible to myself.”
Bill Bruford var fortvilet. Han forsøkte å få til noe med Jon, men måtte til slutt dra for å ta seg av sine egne bandprosjekter. Han ba Jon si i fra når han trengtes på innspillingene. Så Jon og Jonathan Elias var stort sett alene i studio. Jon ga klar beskjed om at neste album skulle være så langt unna 90125 som mulig, mens Elias på sin side ville gjøre albumet så likt 90125 som mulig.
Da Arista hørte låtene som den dysfunksjonelle kvartetten hadde kommet opp med var de ikke imponerte. De ba Jon kontakte Trevor Rabin for å høre om han kunne skrive noe for dem. Det gjorde Jon, og Rabin, som ikke hadde brydd seg om ABWHs eksistens, og heller ikke hadde vært med på saksøkingen, sendte Jon fire låter. «Then they told me they wanted to use all of them, and I said ‘Hold On. You only asked for one.’”
Hjulene var nå I gang. Arista så en mulighet og la ideen fram for Jon: La oss slå sammen dere fire med de fire gjenværende i Yes. Da kan dere kalle dere Yes, og vi lager et album med musikken dere har satt sammen, og tar med de fire låtene som Rabin har skrevet.
Og det var det som skjedde. Jon sang hovedvokal på de fleste sporene Yes hadde laget, og Chris Squire kom og sang koring på en del av sporene til ABWH. Men flere av de involverte mener at dette ikke er et ekte Yes-album. Ifølge Rick Wakeman var 90% av session-musikerne i Los Angeles kreditert på ABWH-sporene. Dette har sin forklaring:
Steve Howe og Rick Wakeman hadde solokontrakter som de måtte oppfylle. De sendte da sine innspillinger på tape til Jon og produsent Elias. Begge mente det som de mottok fra gitaristen og keyboardisten ikke passet musikken. Derfor endte en haug med andre musikere opp med å spille deres passasjer.
Dette falt både Steve og Rick tungt for brystet. «I wouldn’t have trusted Jonathan Elias with a food mixer” uttalte Rick til Keyboard Magazine i juni 1991. Første gang Rick hørte på albumet hold han ut tre spor før albumet forsvant ut vinduet på limousinen.
Albumet ble kalt Union, antagelig det mest uærlige navnet man kunne funnet. Rick Wakeman kalte albumet Onion. «Because it made me cry.” Bill Bruford har kalt det “The most dishonest and worst album of my entire catalogue.”
Hva så med musikken? Er den så ille? Tja. Etter at det kom ut i juni 1991 var omkvedet blant Yes-fansen online at dette var det dårligste Yes-albumet noensinne. Og det er overprodusert, alt for langt, har for mange låter og er for anonymt. Det er krumpsring her og der som minner deg om at dette tross alt er progrock, men om beskrivelsene dinosaur og gamle fjerter noensinne hadde passet på Yes, så var det her.
I de 28 årene som har gått siden albumet kom ut må jeg si at jeg finner mer glede i det i dag enn den gang da. Shock to the System er et plagiat av City of Love fra 90125, men den er et av de bedre sporene fra ABWH-leiren. Likeledes synes jeg Silent Talking og sologitarsporet til Steve Howe («The only thing on the album I’m 100% behind”) er flotte. Men det er faktisk Yes West som vinner på musikkfronten her.
Lift me Up har et glimrende arrangement og er radiovennlig som fy, for slikt er Trevor Rabin god på. Saving My Heart er en glatt liten popsang som sitter i hodet etterpå, og Miracle of Life står ikke tilbake for noe av de kortere låtene Yes gjorde på 70-tallet, med sine tempo- og temaskifter. Chris Squire leverer, sammen med Billy Sherwood (mer om ham senere) den nydelige The More We Live – Let Go.
Jon Anderson synger på hele platen, og er et slags bindeledd, men det er enkelt å høre hvilken leir som lagde hvilke låter. Ikke bare fordi Elias har en forferdelig produksjon på ABWH-låtene, men rett og slett fordi låtene til det andre laget er bedre.
Hadde 4-5 låter blitt kuttet, kunne dette vært et bra Yes-album. Men det dras ned av en rekke unødvendig sanger og dårlig låtmateriale. Plata ble også stort sett slaktet, og alle gjorde narr av teksten på det indre omslaget som fortalte om en «union of harmony.»
Roger Dean var tilbake med et nydelig maleri på omslaget, og jaggu hadde han ikke laget en ny firkantet Yes-logo (se øverst) som danderte platen. Men den klassiske Yes-logoen var også med.
Arista kjøpte Yes West fri fra platekontrakten sin og ga ut albumet selv. Union solgte til gull i USA og nådde 15. plass på Billboard 200. I England gikk albumet helt opp på sjuende plass, mens det i Norge ikke var innom topp 40 en gang. Til sammen solgte albumet like mye som Anderson Bruford Wakema Howe. Bill Bruford var ikke overrasket: «Union is the ultimate example of a record being made in the board room instead of by the musicians. It’s atrocious.”
Chris Squire mente plata mer var en unnskyldning for å kunne dra ut på turne, og turneen ble en kjempesuksess. Bandet som la ut på veien hadde to trommiser (originalmedlem Bill Bruford og Alan White), to keyboardister (originalmedlem Tony Kaye og Rick Wakeman) og to gitarister (70-tallsgitaristen Steve Howe og Trevor Rabin). Jon Anderson var fortsatt frontfigur og Chris Squire var eneste bassist, siden han var medlemmet som hadde vært med hele veien. Trevor Horn (vokal på Drama i 1980, Peter Banks (originalgitarist på de to første albumene Yes og Time and a Word) og Patrick Moraz (keyboards fra 74-76) og Geoff Downes (keyboards på Drama) ble ikke invitert.
Nok en gang turnerte Yes med en rund scene som stod midt blant publikum, og som roterte. Billettsalget var strålende og Yes spilte over tre timer hver kveld. Var turneen mer harmonisk enn albumet?
Mon det. Steve Howe hadde aldri lagt skjul på hvor sterkt han mislikte 80-talls-Yes og Trevor Rabin og han stod på hver sin side av scenen mens de delte på gitarjobben og utvekslet knapt nok blikk under konsertene. Tony Kaye spilte enklere keyboardpassasjer med kun ett keyboard mens Rick Wakeman stod med hele arsenalet sitt. Alan White holdt rytmen, mens Bill Bruford la på elektronisk perkusjon. Chris spilte dog bass alene med stø hånd. Og Jon? Han stod i midten og dirigerte og syntes det hele var fantastisk.
Det var det derimot ikke. Enkelte bandmedlemmer likte ikke at Jon spilte ulike elektroniske duppeditter under låtene, Steve likte ikke når Trevor Rabin kom inn på hans gitarområder og da originalgitarist Peter Banks ble invitert til å gjøre en gjesteopptreden under en av konsertene i Los Angeles nektet Steve Howe plent. Howe påstår i dag at dette ikke stemmer, men Banks fikk uansett beskjed om at han ikke var ønsket på scenen av Howe. Banks omtalte i ettertid Howe i svært negative ordelag fram til sin for tidlige død for noen år tilbake.
Bill Bruford har i flere intervjuer sagt at han så null musikalsk verdi i denne turneen. «I saw it as spending a summer on a reunion of old friends, and when the leaves started to fall, it would be time to get back to work. Make no mistake, the Union tour was a financial bonanza for me, which meant I could buy Django Bates in my band Earthworks a new foot pedal, you know.”
Mens turneen pågikk ga Atlantic Records ut en stor samleboks, en dokumentar med nye intervjuer og en samling med musikkvideoer.
Union finnes ikke på Spotify, så jeg får ikke lagt til Miracle of Life (som er det beste sporet) på spillelisten. Men du kan høre sporet på Youtube:
Talk (1994)
Da turneen var over ønsket Jon at de skulle fortsette med åttemannsbesetningen. Arista sa derimot opp kontrakten da Union ikke hadde en gang tjent inn kostnadene, og da de stod der uten platekontrakt sa Bruford adjø. Han ble dog med på et prosjekt kalt The Symphonic Music of Yes, som jeg skal forbigå i sitllhet.
På dette tidspunktet hadde Phil Carson forlatt Atlantic Records og startet opp sitt eget plateselskap Victory Records. Han kontaktet Jon og Chris og sa han ville gi dem kontrakt, men kun dersom de gikk tilbake til 90125-besetningen med Jon Anderson, Chris Squire, Tony Kaye, Alan White og Trevor Rabin. Han la til at han gjerne også så at Rick Wakeman ble med. Rick og Trevor Rabin hadde blitt gode venner på turneen, så dette ville de gjerne.
Steve Howe fikk beskjed om at hans tjenester var ikke nødvendige, og han ga ut et knallbra soloalbum og dro på turne med Asia. Rick Wakeman trakk seg dessverre også da han ikke var fornøyd med kontrakten Yes fikk via Victory Records. Han uttalte i ettertid at han trodde at et Yes med ham og Trevor Rabin sammen kunne blitt fantastisk.
Arbeidet på neste album startet i midten av 1993. Denne gangen bestemte Jon og Trevor seg for å samarbeide om alle låtene. Uoverensstemmelsene ble lagt til side og de satte seg i Trevors hjemmestudio og begynte å jobbe.
Trevor produsere albumet, og et softwareselskap kalt Mark of the Unicorn tilbød ham å bruke et helt nytt system for å spille inn musikken og gjøre miksingen rett på harddisk via deres nye program. Trevor takket ja, og takket være denne innspillingen fikk firmaet rettet opp mange feil, samt testet programmet i praksis. Mark of the Unicorn heter i dag ProTools…
Dette med at platen ble spilt inn direkte på harddisk gjorde at musikkpressen misforstod kraftig da albumet kom ut i mars 1994. De trodde at platen var laget på datamaskin, og beskrev lyden som digital og robotaktig. I dag er det ufrivillig komisk å lese anmeldelsene.
Trevor Rabin spilte alt av gitar og keyboards, mens Tony Kaye denne gangen kun spilte Hammond-orgel. Det ryktes også at Chris Squire på denne tiden var på rehab, slik at Rabin også spilte bass.
Yes-fans har delte meninger om Talk. Personlig synes jeg den er ok, men at de to foregående albumene denne besetningen lagde er mye, mye bedre. The Calling er en knallbra åpning, som burde ha vært en stor radiohit. I am Waiting er litt Jon & Vangelis-aktig mens State of Play er en knalltøff låt, mede en hiphop-aktig rytme.
Det store eposet Endless Dream, som Jon mente var det beste musikkstykket Yes hadde gjort siden Awaken på Going for the One (1977) er jeg derimot mer avmålt til. Åpningen er glitrende, men det er for ujevnt og forsøker å være episk på en måte det ikke. En av låtene Yes lagde sammen med Supertramps Roger Hodgson dukker opp her som Walls, og var andre singel. Fint radiolåt, men ikke noe mer.
Albumet ble ingen stor suksess. 33. plass i USA og 20. i England, men det forsvant kjapt ut av listene og var første Yes-album siden 1970 som ikke en gang solgte til gull. Albumet kom også i en CD-ROM-utgave, med videoer, intervjuer og interaktive oppgaver. Coveret var en helt ny grusom logo som aldri noensinne har blitt sett igjen.
Den etterfølgende turneen i Nord-Amerika, Sør-Amerika og Japan var heller ikke den store suksessen. Billy Sherwood dukket opp igjen, og var med som ekstramusiker på keyboards og gitar.
Da turneen var over var Victory Music allerede konkurs, og albumet sank som en stein. Trevor Rabin innså at dette orket han ikke mer. Etter å ha gitt Steven Seagal gitartimer spurte sistnevnte om ikke Rabin heller ville begynne å skrive filmmusikk. Rabin sa ja, og Seagal brukte sine kontakter for å Rabin innenfor bransjen.
I dag har han skrevet musikk til en rekke filmer. Av de mest kjente filmene Rabin har laget musikk til finner vi Twister, Armageddon, Deep Blue Sea, Con Air, Gone in 60 Seconds og National Treasure. (Det finnes en utrolig søt video på Youtube hvor to unge studenter som studerer filmmusikk intervjuer Rabin, og blir overrasket over å høre at han skrev hit-låter på 80-tallet).
Dessverre finnes ikke Talk heller på Spotify, men beste sporet er State of Play. Du kan høre det, via Youtube, her:
Keys to Ascension (1996)
Da Trevor Rabin hoppet av, innså Tony Kaye at ikke han heller orket mer. Han ble semi-pensjonert, og bandet trengte nå både gitarist og keyboardist. Og da skjedde det som fikk de Yes-fans som fortsatt hang med til å juble:
Yes annonserte at Steve Howe og Rick Wakeman var tilbake. Den klassiske besetningen med Jon Anderson, Rick Wakeman, Steve Howe, Christ Squire og Alan White var igjen et faktum. Utgaven av bandet som for mange var Yes på midten og slutten av 70-talelt var igjen klar for verden.
Bandets nye manager, Jon Brewer, var den som orkestrerte gjenforeningen. Han mente at grunge-bølgen var grunnen til at 80-tallsutgaven av Yes hadde feilet med Talk og turneen. I tillegg insisterte han på at bandet burde begynne med å gi ut et livealbum, med klassikerne fra 70-tallet.
Gjenforeningen ble derfor feiret med å holde tre konserter ved Fremont Theater i den lille byen San Luis Obispo, California, hvor Jon Anderson bodde med sin nye kone, Jane Luthenberg Anderson. Teateret var fylt til randen med beinharde Yes-fans, og konsertene ble både gitt ut på video og plate.
Men manager Brewer hadde flere planer. Han ville dele konsertutgivelsen over to utgivelser. Hver av disse skulle ha en CD med konsertlåter, og en CD med nye låter, som bandet lagde. ¨
Keys To Ascension kom ut i oktober 1996, med cover av Roger Dean hvor både firkantlogoen fra Union og den klassiske Yes-logen ble brukt. Setlisten var som en våt drøm for fansen. De spilte til og med sin ni minutter lange versjon av Paul Simons America og Rick Wakeman gikk til og med på å spille hele side A fra Tales from Topographic Oceans.
En annen gledelig overraskelse var at Onward fra Tormato også var med, samt en drivende bra versjon av Awaken. To live-låter snek seg også med på CD2, nemlig Roundabout og Starship Trooper.
Det var to studiolåter på CD 2: Be the One (delt opp i tre seksjoner) og That, That Is (delt opp i sju seksjoner). Låtene var henholdsvis 9 og 19 minutter lange, og bestod stort sett av seksjoner fra ubrukt materiale. Blant annet var det mye fra Steve Howe, samt fra XYZ-prosjektet som Alan White og Chris Squire hadde forsøkt å stable på beina med Jimmy Page i 1981.
De nye låtene var mikset av Billy Sherwood, som nå jobbet mer og mer med Yes, spesielt Chris Squire. Steve Howe overtok produksjonen på slutten og jobbet ifølge seg selv gratis i fem uker for å få en produksjon han var fornøyd med, uten at resten av bandet brød seg så mye.
De nye låtene er ok, men ikke noen klassikere. Mange fans reagerte også på at Jon sang om crack babies og ikke mer høytsvevende ting. Og de har et poeng: Det passer ikke for Yes.
Albumet fikk faktisk god omtale i pressen (de som vokste opp med Yes var nå anmeldere) og albumet gikk til 48. plass i England og 99. plass på Billboard 200.
Beste spor av de nye låtene er That, That Is, men heller ikke dette albumet er på Spotify, så vi må nøye oss med YouTube:
Keys To Ascension 2 (1997)
Et halvt år etter albumet kom ut ga BBC ut en samling med liveopptredener Yes hadde gjort på BBC i 1969 og 1970 med originalutgaven av Yes. Det var den første gitaristen i Yes, Peter Banks, som satte sammen samlingen. Han skrev også teksten på innecoveret om Yes’ første år. Han var fortsatt bitter på Steve Howe: «Steve Howe might delude himself that Yes started and ended with his involvement.” Og tok med uttalelser som: “I’ve heard he refuses to shake hands with people, and in his case I will certainly endorse that policy.” Au!
Yes var ikke klar over denne utgivelsen. De var travelt opptatt med å spille inn studiosporene til det andre albumet i Keys-serien. Nok en gang var det én live-CD, med klassikere fra 70-tallet. Selv Time and a Word fra andrealbumet var med, en låt som ikke hadde blitt spilt siden 1978. Også klassikeren Close to the Edge var med.
Studiosporene bestod nok en gang av mye ubrukt materiale fra tidligere prosjekter. Chris og Alan kom med mer XYZ-materiale, Steve Howe hadde med en del solomateriale, Jon Anderson dro inn en låt fra Jon & Vangelis som aldri hadde kommet ut og låten Children of Light var fra arbeidet på det som skulle blitt det andre albumet til Anderson Bruford Wakeman Howe.
I tillegg skrev bandet en del materiale sammen. Og denne gangen leverte de virkelig varene. Mind Drive på 18 minutter er et strålende stykke musikk jeg ofte setter på den dag i dag. I tillegg er de kortere låtene også knallsterke, med gode melodier og framføringer.
Lyden og miksen er også mye, mye bedre enn på 1-ern. Denne gangen var studiosporene produsert av Billy Sherwood, noe som spesielt Rick Wakeman var fornøyd med. Det Wakeman derimot ikke var fornøyd med var at de la live-sporene på CD 1. Han mente at studiolåtene var bra nok til å stå på egne bein. Og jeg er enig med ham, selv om jeg er glad i framføringene på live-CD-en også.
Albumet gikk inn på 62. plass i England og 169. plass i USA.
Coveret var en variasjon av det forrige, men albumet kom ut under en måned før enda et nytt studioalbum med Yes skulle komme ut. Les lenger ned om hvordan dette kunne skje! Rick Wakeman var nå dritlei av alt tullet i managementet, og var nærmest lettet over at han hadde en kontrakt han måtte oppfylle med soloopptredener. Han forlot derfor, nok en gang, Yes.
Heller ikke dette albumet ligger på Spotify, men her har du det beste sporet, Mind Drive:
PS! I 2001 ble alle studiosporene fra Keys To Ascension 1 og 2 samlet på ett album og gitt ut som Keys to Studio Ascension. Det inneholdt også lit ekstra musikk. Det var slik Wakeman mente de nye låtene burde kommet ut opprinnelig.
Open Your Eyes (1997)
Keys 2 kom ut 3. november. 22 dager senere kom det enda et nytt Yes-album ut. Open Your Eyes. Hva var det som foregikk?
Etter at Rick Wakeman forlot Yes igjen måtte den planlagte turneen i 1997 kanselleres. På grunn av alt bråket ble samarbeidet med manager Jon Brewer oppløst. Yes dro hvert til sitt, men Billy Sherwood ville ikke gå med på at favorittbandet hans fra oppveksten skulle ende på den måten.
Siden han hadde jobbet med Yes siden 1989 hadde han blitt gode venner med alle medlemmene, men spesielt Chris Squire. De to hadde skrevet mye sammen, og de begynte nå å jobbe med et album som en duo. Albumet skulle hete Conspiracy, og i løpet av sommeren og høsten 1997 hadde de laget et helt album, hvor de delte på vokaljobben.
Sherwood sendte flere av låtene til Jon Anderson og ba ham synge på dem. Samtidig kontaktet han Eagle Beyond Music og fikk på plass et nytt management for Yes. Da Eagle hørte låtene fra Conspiracy mente de at Jon burde synge på dem, og at de skulle gis ut som Yes.
Jon Anderson sang derfor hovedvokal på alle låtene. Trommis Alan White spilte inn trommesporene fra Seattle. Steve Howe på sin side var sterkt imot dette albumet. Han hadde fått vite at Castle, som hadde gitt Keys-platene planla å gi ut Keys To Ascension 2 i akkurat samme tidsrom. Han mente musikken på det albumet var det ekte Yes, ikke de radiovennlige låtene Chris Squire og Billy Sherwood hadde jobbet med.
På grunn av dette spiller Steve Howe bare på deler av albumet. Resten av gitarspillet er gjort av Billy Sherwood. Han gjorde også alle keyboards, med unntak av på noen få spor, hvor Igor Koroshev, en russisk keyboardist Jon Anderson hadde blitt kjent med gjennom et softwareselskap som Jon samarbeidet med, spiller. I tillegg spilte Steve Porcaro (Toto) på ett spor.
Steve Howe sier i dag at Jon og han hadde minimalt med input på albumet, og fikk bare legge til litt musikk er og der. Men begge ble enige med de andre om at Billy Sherwood nå burde bli et fullverdig medlem av Yes.
Open Your Eyes kom ut bare 23 dager etter Keys to Ascension 2, og ble det første Yes-albumet som aldri kom inn på listene i England. Albumet kom på 151. plass i Billboard 200. Mottakelsen blant fansen var også unisont dårlig. Det er opplest og vedtatt at dette er det verste Yes-albumet noensinne. Jeg spiller det så å si aldri selv heller. Selv coveret var hastverksarbeid. Kort og godt bare den klassiske Yes-logoen.
Yes dro ut på en 12 måneder lang turne etter albumet kom ut, og for første gang var bandet uten fast keyboardist. De leide tidligere nevnte Igor Koroshev til å turnere med dem, mens Billy Sherwood spilte gitar, bass og ekstra keyboards under turneen.
Det så ut til at 30-årsjubileet til bandet skulle bli langt bedre enn 20-årsjubileet i hvert fall. Etter en lang periode med rot og haugevis av utgivelser var bandet i hvert fall nå ute på en lang turne, som mange Yes-fans har gode minner fra den dag i dag.
Ingen av sporene på Open Your Eyes er bra, men jeg klarer tittelsporet uten å skjære av meg ørene, og det ligger faktisk på Spotify, så det er nå lagt til spillelisten nederst.
Neste gang skal jeg ta for meg årene 1998 – 2008. Da får du høre om hvordan Internett styrte hva Yes gjorde videre.
One thought on “Yesstories del 3: 1988 – 1998”