Etter en liten pause er jeg tilbake med en ny del av serien hvor jeg går gjennom karrieren til Yes og velger ut det jeg mener er den beste låten fra hvert album. Denne gangen får vi med oss et helt symfoniorkester.
Du kan lese del 1 her, del 2 her og del 3 her.
Yes hadde avsluttet 1997 med å gi ut det som de fleste Yes-fans var enige om var deres dårligste album i form av Open Your Eyes. Men turneen i 1998, i kjølvannet av albumet, er noe mange Yes-fans i dag ser tilbake på med glede. Ikke minst fordi dette var en fin feiring av bandets 30-årsjubileum! De var nå seks mann på scenen. De hadde med den innleide keyboardisten Igor Koroshev som også hadde spilt på flere spor på albumet, og ekstragitarist, produsent og altmuligmann Billy Sherwood. Han var blitt offisielt medlem da Open Your Eyes kom ut. Det låt derfor grandiost, selv om bandet spilte på mindre scener enn bare noen få år tidligere.
Vokalist Jon Anderson var full av energi. Han ville ha Yes tilbake i studio. Nå!
The Ladder (1999)
Det første som skjedde da arbeidet på The Ladder begynte var at Igor Koroshev ble tatt opp som fast medlem. Yes hadde for første gang seks offisielle medlemmer. Tallet hadde alltid vært fem. Bandet fikk kontrakt med Eagle Records, et solid selskap som hadde bygget seg opp med å signere gamle fjerter av band, og gjort suksess med det. Selskapet gjorde det også klart at de ville satse tungt på Yes, og fikk selveste Bruce Fairbairn til å produsere.
Fairbairn var en såkalt superprodusent, og hadde produsert noen av 80- og 90-tallets største suksesser. Blant annet produserte han albumene Slippery When Wet, New Jersey og Keep the Faith for Bon Jovi. Produsenten satte to krav: Han skulle ha siste ord om hvilke låter som ble valgt. Yes skulle sette seg ned som et kollektiv igjen, slik som i gamle dager, og skrive låter. Dersom noen kom med en låt de hadde liggende, skulle den ikke med på platen.
Resultatet ble svært, svært, bra. Det er stor enighet blant Yes-fansen om at dette var det sterkeste Yes-albumet på mange, mange år. Greit nok, Yes gjør ikke noe de ikke har gjort før, og det er ikke nyskapende progrock. Men det er bra materiale, godt framført og veldig, veldig bra. Åpningssporet (Homeworld) ble brukt i PC-spillet meed samme navn, og er en perle. Face to Face går i 7/4 og viste at Yes fortsatt var mestere i sitt eget domene og selv den enkle Nine Voices er nydelig, der gir noen herlige assosiasjoner til Your Move fra The Yes Album.
Dessverre døde Bruce Fairbairn 17. mai 1999, mens albumet fortsatt ble mikset. Han møtte ikke opp i studio en dag, og da Jon Anderson dro til huset hans for å hente ham, fant han Fairbairn død i sengen. Billy Sherwood tok seg derfor av den siste dele av miksingen.
Albumet hadde omslag av Roger Dean, med den firkantede Yes-logoen som ble laget for Union, og gikk til 36. plass i England, hvor det lå to uker på topp 100 og 99 i USA i to uker. En salgsmessig opptur sammenlignet med det foregående albumet, men likevel langt under det Yes var vant med fra før.
Jeg har valgt ut New Languages som det beste sporet, og lagt det til i spillelisten nederst i artikkelen her.
Yes dro ut på en seks måneder lang turne etter The Ladder, og til forskjell fra andre gamle storband som turnerer, spilte de store deler av det nye albumet under konsertene. Yes hadde fortsatt et navn, og solgte bra til konsertene sine. Spesielt da de la ut på en turne hvor de spilte på de mange House of Blues-klubbene rundt i USA. Dette ble dokumentert med live-albumet og konsert-DVD-en House of Yes – Live at the House of Blues.
Det neste Yes gjorde var å lage en avstemning på hjemmesiden sin hvor de ba fansen stemme over hvilke Masterworks, altså de lengste låtene fra 70-tallet, de skulle spille på en turne de kalte Masterworks tour. Denne turneen ble gjort i USA i 2000, og avsluttet like før livealbumet nevnt over kom ut. Men da det kom ut var Billy Sherwood og Igor Koroshev ute av bandet. Sistnevnte etter å ha seksuelt trakassert to kvinnelig sikkerhetsvakter under en konsert på turneen.
Yes var nå for første gang en kvartett, og de bestemte seg for at nå var det nok styr med keyboardister. På neste album skulle da bruke et symfoniorkester i stedet.
Magnification (2001)
Dette var første gang siden 1978 at de hadde involvert et orkester, og første gang siden andrealbumet, Time and a Word, at et orkester skulle bære lydbildet på hele albumet. Plane ble spilt inn og mikset ved hjelp av ProTools, sammen med produsent Tim Weidner. Larry Groupé skrev og arrangerte de symfoniske bitene, og spilte dem inn med San Diego Symphony Orchestra.
Resultatet er ikke det beste Yes-albumet, men likevel et album jeg kommer tilbake til langt oftere enn enkelte andre utgivelser som bandet har gjort. Musikken er lik den som Yes gjorde på Keys to Ascension-albumene, men de lengste låtene på Magnification er på bare 10 minutter. Orkesteret fungerer, men jeg savner keyboard, jeg gjør det.
Bassist Chris Squire synger hovedvokal på Can You Imagine, enda en låt bygget på overskuddsmateriale som Yes hadde til overs fra XYZ-prosjektet som han og trommis Alan White gjorde sammen med Jimmy Page i 1981, som aldri kom ut. Beatles-pastisjen Time is Time er bare på litt over to minutter, men er en sjarmerende avslutning på platen. Høydepunktet for undertegnede er We Agree, som jeg har lagt til i spillelisten under, mens andre Yes-fans ofte drar fram Dreamtime som beste. If we were flowers/We would worship the sun, synger Jon. En gang hippie, alltid hippie.
Det er også noen ikke fullt så bra øyeblikk på platen. Don’t Go var et skamløst forsøk på en single, og selv om jeg liker den bedre i dag enn den gang da er den ikke et stort øyeblikk. Omslaget er også stygt, selv om den klassiske Yes-logoen er tilbake.
Albumet gjorde det ikke særlig bra salgsmessig. Det ble 71. plass i England og 186. plass i USA. Det lå bare på listen en uke i hvert av landene.
Yes dro ut på en stor turne igjen, men denne gangen opptrådte de med et helt symfoniorkester under turneen. i USA gjorde de det slik at de sendte musikken til lokale orkestre rundt i USA, som så opptrådte med bandet 1-2 dager. Men i Europa turnerte de med et orkester fra Polen, som bestod av unge mennesker. Jeg så Yes med dette orkesteret i Oslo Konserthus i 2001, og det var rørende å se de unge blåserne senke instrumentene sin opp og ned i takt med klimakset i Close to the Edge, antagelig skrevet før de fleste av dem var påtenkt en gang.
De hadde også med seg Tom Brislin på keyboards, som tok synthsoloene som ikke lot seg gjøre av et orkester. Han tok også gitarsoloen under Owner of Lonely Heart, på synth, da Steve Howe nektet å gjøre den… Gitaristen har aldri gjort noen stor hemmelighet ut av at han ikke kan fordra det Yes gjorde uten ham på 80-tallet.
Turneen avstedkom også en svært bra konsert-DVD og senere et digitalt livealbum.
På grunn av den salgsmessig dårlige mottakelsen av de siste Yes-albumene orket ikke Jon å bruke så mye energi og penger på å spille inn album. Han foreslo derfor at de i stedet skulle spille inn inn en og annen lang komposisjon, som de så kunne gi ut bare digitalt. Dette var årevis før det ble vanlig, og resten av bandet var ikke lydhøre for den slags snakk. Her var det album, eller ingenting. Det endte opp med å bli ingenting.
Det vil si, å påstå at det var ingenting blir også feil. For selv om bandet ikke spilte inn ny musikk, så begynte ting andre ting å skje. I overgangen til et nytt årtusen hadde de som vokste opp med klassisk rock og prog på 70-tallet, samt AOR og metal på 80-tallet, fått ungene sine ut av redet. Det ble da tid til å begynne å høre på musikk igjen, og plutselig var mange av de gamle heltene og bandene fra den tiden aktuelle igjen. På toppen av det hele begynte Classic Rock Magazine å komme ut fra og med 1997. Dette bladet, med redaksjon i England, konsentrerte seg om band som hadde sin storhetstid på 60-, 70- og 80-tallet, med noen avstikkere til nye band.
Resultatet var at markedet som hadde vært borte for disse bandene etablerte seg igjen. Og vips var band som Genesis, Foreigner, Asia, Journey og en haug andre gjenforente og ute på turne igjen. Flere av bandene bestod av få originalmedlemmer, men det var penger å tjene. I tillegg ga flere av disse bandene ut ny musikk. Dette førte til at mange store tv-serier begynte å bruke gamle hiter, og vips hadde en helt ny generasjon lært seg å elske låter som Don’t Stop Believing. Musikken som kritikerne på 80-tallet og 90-tallet hadde avskrevet som tøys hadde vunnet. For ingen husket bandene som de samme kritikerne hadde hauset opp som det neste store. Tidløs musikk var tidløs musikk.
Eller som Rick Wakeman sa det: «In the 80s, if you went in to a record shop and bought a prog rock album, you asked if you could get a porn mag to wrap around the record, to save yourself from embarrasment.»
Yes fikk sin del av denne gjenopplivingen. Sarah Jessica Parker brukte en t-skjorte med Yes-logoen i Sex and the City og både regissørene Cameron Crowe og Vincent Gallo brukte Yes-musikk i filmene Almost Famous og Buffalo 66. «Oh my god, we’re hip again,» sa bassist (og eneste konstante medlem i Yes) Chris Squire da han så sistnevnte film. Og gikk man inn på radiostasjonene i spillet Grand Theft Auto kunne man høre Owner of a Lonely Heart. Flere artister gjorde også coverversjoner av Yes-låter, og en rekke yngre musikere og band navnedroppet Yes som store inspirasjonskilder.
Yes fortsatte som turnerende band, og i 2002 og 2003 dro de ut på The Full Circle Tour, etter å ha gitt ut en samleboks med musikk fra 1969 og fram til 2002. Boksen inneholdt til og med nye mikser av låter fra Anderson Bruford Wakeman Howe! Og i 2003 ble det doble samlealbumet The Ultimate Yes: 35th Anniversary Collection utgitt.
Med de største Yes-komposisjonene, hit-ene, utdrag fra nesten samtlige av albumene til Yes og et Roger Dean-cover som også inneholdt alle Yes-logoene fram til da (unntatt Talk-logoen), solgte albumet til gull i England, og kom helt opp på 10. plass der. I USA gikk det til 132. plass på Billboard 200. De kom også ut et album kalt Yes Remixes, hvor Steve Howes sønn, Virgil Howe, hadde remikset gamle Yes-klassikere. Den er fæl!
Markeringen av 35-årsjubileet fortsatte og i 2004 dro bandet ut på en stor verdensturne. Og gjett hvem som kom tilbake? Joda, keyboardist Rick Wakeman. For fjerde gang kom han tilbake som fullverdig medlem, og den klassiske Yes-besetningen fra 70-tallet kunne turnere igjen. Turneen varte i over et år og var i USA, Europa (for første gang også i Tyrkia) og Sør-Amerika. Jeg så dem i Oslo Spektrum på denne turneen, og de spilte i over 3 timer. Bandet var innom alle perioder av bandets historie, og det var en verdig feiring av 35-årsjubileet.
Da turneen var over tok Yes en tre år lang pause, hvor de ulike bandmedlemmene gjorde soloprosjekter, eller jobbet med andre artister.
Og så begynte dramaet igjen. I 2007 samlet bandet seg igjen for å dra på en ny turne, verden over. Problemet var at Rick Wakeman hadde en soloturne booket, og kunne ikke være med. Han foreslo at hans egen sønn, Oliver Wakeman, kunne være erstatter. Dermed var det første eksemplet av nepotisme et faktum. Sønnen overtok etter sin far, og Oliver var akkurat som hans far var i sine yngre dager. Både spillestil, klesstil, frisyre og humor var felles.
Men så raknet ting!
Jon Anderson ble plutselig akutt syk, og fikk et astmaanfall som gjorde at han måtte hasteinnlegges på sykehus. Han hadde alvorlig bronkitt, og døde fire ganger på operasjonsbordet. Etter utskriving fikk han beskjed om at han ikke kunne turnere på minst seks måneder. Da han ga Yes beskjed om dette sa Chris Squire at de ville dra på turne uten ham. Han hadde allerede funnet en ny sanger, canadiske Benoit David, som sang i et Yes-hyllestband. Chris hadde sett en video på Youtube, og hadde kontaktet David.
Jon ble svært forundret og syntes dette var dårlig gjort. Men Squire sa at de måtte tjene til livets oppholdt, men forsikret Jon om at de ikke skulle kalle seg Yes på den kommende turneen. Jon skjønte det, men likte det ikke.
Så i 2008 la et band, som ikke hadde noe offisielt navn, men som bestod av Yes-medlemmene Chris Squire, Alan White og Steve Howe, samt to innleide musikere i form av vokalist Benoit David og keyboardist Olive Wakeman ut på en stor turne verden over. Uten å kalle seg Yes.
Hva nå?